AHA!: Tabloidavisa skjuler en loslitt utgave av Goethe - det er kanskje tryggest slik i et land hvor ordet forståsegpåer er et negativt ladet uttrykk.

Hold kjeft, drittforsker

Er det flaut å kunne ting i Norge?

Publisert Sist oppdatert
AHH: En helt vanlig dopause med Norges ledende nyhetsavis, hvor man blant annet kan lese hva Stein Erik Hagen syns om Snåsamannen. Flere forskere mener at det er nærmest umulig å komme gjennom med ressonementene sine i mediene.

Påstand: Sett at en rikskjendis blir rammet av et hjerteinfarkt, blir behandlet og kommer tilbake til mediemanesjen. Vedkommende ville kunne sitte i timevis og fortelle om sin personlige historie på landets prateprogrammer. Om legen som behandlet vedkommende vellykket skulle føle et behov for å gå ut i pressen og advare mot et farlig kosttilskudd som muligens førte til infarktet, vil vedkommende slite med å få tre uavbrutte minutter til å presentere sitt faglige perspektiv på historien.

Det ropes kanskje vel høyt på ulven i innledningen, men ofte kan det virke som om bondevett og personlige historier ofte trumfer akademisk kompetanse. Aversjonen mot akademia er ikke unik for landet vårt. I fjorårets amerikanske valgkamp prøvde for eksempel visepresidentkandidat Sarah Palin å høste politiske gevinster i å raljere mot forskning på bananfluer, selv om Drosophila melanogaste, som den også heter, blant mye annet har vært av avgjørende betydning for forskningen på hvordan genene våre blir overlevert via kromosomer. Men selv om slike plumpe overtramp også er å se i andre land, er det fristende å tenke seg at den norske akademikerforakten er nettopp det, nokså norsk. Og i rundene med diskusjoner om Snåsamenn og healing var det nærliggende å igjen spørre hvordan ulven har det: Er akademikere i ferd med å miste autoriteten sin?

– Man kan kanskje si at forskningen har mistet autoritet, på samme måte som alle profesjoner opplever det. Og det er mye av det gode, men samtidig innebærer det en relativisering som jeg er bekymret for. For å ta et eksempel kan man se på ubåten som ligger utenfor Fedje, hvor eksperter ønsker å dekke over vraket, mens de som bor der vil ha den fjernet. Det virker fullstendig galt på meg, det er direkte ille om forskerne har rett – og det har de ganske ofte, sier professor i biologi, Kristian Gundersen.

Han var en av de som var ute i hardt vær grunnet sin fortørnelse over helseminister Bjarne Håkon Hansens omfavnelse av nevnte Snåsamann. I TV-ruta var det nemlig lett å se for seg at Bjarne Håkon Hansen fremsto slik Norge ønsker at politikerne skal opptre: Ydmyk, beskjeden og med en uforbeholden respekt for det norske bondevettet. Professor Gundersen opplevde at bevisbyrden lå hos vitenskapsmennene.

– Det er veldig problematisk. Da skulle jeg ønske at folk visste litt mer om vitenskapelig metode. For det er ikke forskerens oppgave å motbevise healing. Det er healerne som har bevisbyrden.

Ja vel. Men burde kanskje forskerne ha sett for seg dette på forhånd? Det er ingen bombe at RedaksjonEN er ute etter å spisse konfliktene – men professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary mener at miljøet kanskje er vel forskerfiendtlig her på berget.

– I svenske media kan man fremdeles fremføre et resonnement. Det får man nesten aldri «lov» til i norske media. I Frankrike, Italia, Spania er det mye mer seriøsitet i media som rapporterer forskningsfunn. Det er plass til lange artikler og ordentlige resonnementer. I norske media skal alt spissformuleres, det går direkte på bekostning av kunnskap, sier professoren. Hun mener at man undervurderer folks trang til mer inngående viten.

– Jeg holder mange foredrag rundt om i landet, folk er veldig interessert i ordentlig kunnskap, det er nesten som et sug etter dybde. Jeg kommer faktisk rett fra et slikt foredrag i Asker Kulturhus nå i kveld. Fullt hus, sier Matlary.

Skepsis til akademia har en lang historie i Norge. Mye av dette kan føres tilbake til en egalitær tradisjon, hvor angrepet på skillet mellom høykultur og lavkultur blir matnyttig retorisk skyts for politikere og andre dignitære.

– I kombinasjon med postmodernismen, som vi fikk på åttitallet, med kritikk av rasjonalitet og vitenskapelighet, kan det bli eksplosivt. Da får de antiintellektuelle strømningene også støtte fra visse typer intellektuelle, sier idéhistoriker Jan Erik Ebbestad Hansen.

Han peker på at forskere har fått en mer sentral plass i samfunnsdiskusjonen de siste hundre årene. Men er det full rettrett nå? Magnus Marsdal forklarer forskernes svekkede posisjon med at nye autoriteter har kommet på banen.

– Forskere har fått en ganske svak autoritet som normgivere i dag, som jeg tror var sterkere før. Her foregår det en strid mellom de klassiske intellektuelle, professorene, og de nye: Journalistene eller synserne. Det er en uhellig allianse mellom FrP, som sier at klimaforskerne ikke vet hva de snakker om, og en antiintellektualisme i pressekorpset. Rupert Murdochs medieimperium har for eksempel angrepet professorveldet og inntatt den posisjonen. De bruker synsere, folk som sitter på tv og ikke egentlig vet hva de snakker om – sånne Marsdal-typer, sier Marsdal, kanskje litt flau over å kunne ting.

Men hva så med studentene? Kan det tenkes at devalueringen av forskningens betydning har noe å si for hvordan man forholder seg til studiene?

– Når det gjelder naturvitenskap har vi hatt store problemer, og jeg mener at man har mistet en hel generasjon. Naturvitenskap var ikke kult, det var nerdete, og alle skulle bli filmstjerner og sosialantropologer. I forhold til dannelsesdebatten som ruller og går nå, ser jeg mindre faglig engasjement i studentmassen nå enn før. Undringen og gleden over et dypdykk ned i et fagområde er ikke så utbredt lenger, sier Gundersen.

Ola Nylander ved PRIO mener at tilliten til sunt bondevett kan få alvorlige konsekvenser.

– Det er en hel del kompliserende faktorer som er bestemmende og som står helt i motsetning til bondevettet – man kan bli bondefanget. Det kan gjelde hvordan man anvender oljefondet og så videre. Det er uhørt lett å bli lurt av maktinteressene som finnes. Det finnes en naivitet i den norske tradisjonen.

En naivitet som også kan synes i måten norske akademikere lar seg bruke i mediene? Kunne norske forskere vært mer smidige?

– Det er ikke forskerens rolle å være taktisk. Jeg har møtt den holdningen: At kanskje det er best om man holdt kjeft. Men man har en rolle i samfunnet, og i for eksempel healingsaken er det gode grunner til å markere seg, for her tjenes det mye penger på syke mennesker. Man må ikke glemme det, dette er en debatt om forbrukerinformasjon. Og selv om jeg får en del hatmail, kommer det også mye støtte, sier Kristian Gundersen.

Powered by Labrador CMS