Langrenn og pannekaker

Og så var det den uka vinteren kom til landet. Vi drakk øl mens planene ble lagt, som man gjerne gjør når planer legges. Vi skulle ut og gå på ski, og alle ville være med.

Gjorde vi dette med en ironisk distanse? Jeg tror vi latet som, men jeg er ikke sikker. Jeg er tross alt av typen som har en ironisk distanse til livet generelt. Men å gå på ski? Det er noe seriøse folk holder seg med. Ikke hadde jeg ski, ikke hadde jeg staver. Kleskodene i Nordmarka kjenner jeg ikke, men jeg har en vag oppfatning av at de utgjør symboler på et hierarki jeg strengt tatt ikke ønsker å hevde meg i. Så hva gjør jeg? Ringer min mor, selvfølgelig. Og klart hun blir glad for min nye interesse, selv om de mistenkelige spørsmålene ikke er til å unngå. Hva slags jente kan ha fått meg til å ville gå på ski? Noen timer senere er hun, sammen med min far, på vei til byen. Med seg har de ullundertøyet mitt fra førstegangstjenesten i Nord-Norge, en altfor stor overtrekksbukse fra loftet, noen hjemmestrikkede votter, et par ganske fine staver, noen utgåtte støvler, og min bestefars gamle ski. De var sikkert fine i 1990, men jeg anser det som sannsynlig at også skiindustrien har gått framover siden den gang. Bindingene så i hvert fall ikke ut som noe du får kjøpt hos XXL. Uansett, jeg erkjenner at min bestefar ville satt pris på dette, og tar velvillig i mot. Han døde jula 07, og jeg tenker stadig på ham.

Vi holder oss hjemme fredag kveld, og spretter opp morgenen etter. Mannen jeg deler leilighet med har fått låne bil, og klokken 11 skal vi møte et par mer eller mindre perifere bekjentskaper på Frognerseteren. Dette er mennesker jeg knapt har møtt i edru tilstand. For alt jeg visste kunne de være narkomane, men der sto de altså. I fullt utstyr, glisende fra øre til øre.

Turen inn mot Kobberhaugshytta tok ikke mer enn en time. Vi kavet i løssnøen til vi fant meningen med livet hundre meter fra de preparerte løypene. Med sola i ansiktet og utsikt over det som må ha vært hele Nordmarka, samlet vi kvister og gran, laget oss en sitteplass og tente opp bål. Opp av sekken kom pannekakerøre og stekepanne, smør og sukker. Kjente jeg virkelig disse menneskene? Det var ikke flaut, det var ikke ironisk. Men det kan ha vært den fineste dagen vinteren 2009.