Når kjærlighet blir farlig

Hun stopper meg på gaten, tar meg i hånden. Sier:

– Jeg har vært gift i 38 år!

Vi står i tussmørket under palmene i et overklassestrøk i Secunderabad, tvillingbyen til Hyderabad, i den indiske delstaten Andhra Pradesh, omgitt av bungalowene som ble til i møtet mellom europeisk arkitektur og indisk klima. Det er varmt.

– Godt gjort, sier jeg prøvende.

Vi snakker ikke femti prosent skilsmisser i India.

– Det er ingenting. Mange har vært gift i femti, seksti! Kvinner i Sør-India prøver på alle måter å gjøre sin ektemann tillags. Han er sjefen! Han er den viktigste, og den første vi ønsker å tilfredsstille hele tiden. Dette er kvinnens rolle. Det skaper harmoni, sier hun før hun forsvinner like brått som hun kom, men det hun har sagt blir svirrende i hodet mitt.

Vi befinner oss i Hyderabad, byen som huser Microsofts største campus utenfor USA, som spyr ut ingeniører og teknologisk kompetanse og som er omgitt av et utall økonomiske soner som skal bidra til Indias økonomiske vekst og posisjonering globalt. Soner og vekst til tross – her er du ikke mann om du ikke banker konen din.

– Det er mye vold i samfunnet. Den er internalisert. Kvinnene ser på det som normalt, og aksepterer volden de blir utsatt for, sier Sharifa Siddigui, leder for kvinneorganisasjonen Asmita i downtown Hyderabad.

Sannheten om kvinners rolle blir underbygget over alt i samfunnet. I en «hjelp meg-spalte» i det indiske damebladet Bride and Style spør en kvinne: «Er jeg et offer for vold i hjemmet?» Hun er gift med en mann som med tre ukers mellomrom går amok, kaster ting rundt i huset og knuser det han kommer over. Psykiater Dr. Sanjay Chugh svarer henne at nei, det er hun ikke. Det reelle problemet her er ikke ektemannen, men hennes reaksjon på hans oppførsel. «Dette er hans måte å være på. Du må bare akseptere at ektemenn fra tid til annen går amok. Å oppsøke en psykiater vil hjelpe deg», skriver han.

Pallavi jobber som frivillig med college-jenter i Asmita. Hun drar fra college til college og snakker om problemstillinger vedrørende kjønn, ekteskap, diskriminering og vold. Det er ikke så lett. Først må hun åpne jentenes øyne for diskrimineringen de blir utsatt for.

– Det tar tid for disse college-jentene å akseptere at de blir utsatt for diskriminering. I begynnelsen ser de at det skjer med andre, men ikke at det skjer med dem selv, men etter tre fire måneder begynner de å åpne seg. De ser at jenter må spise sist, og forteller om hvordan det er å reise med bussen til og fra college. De snakker om hvordan menn dytter og klår på dem, og ber jentene om å flytte seg sånn at mennene kan sitte. Det foregår mye trakassering, men det er så internalisert at disse jentene ikke engang vet at det er dette de blir utsatt for, sier Pallavi.

31.desember dør den 22 år gamle ingeniørstudenten Swapnika fra Warangal i Andhra Pradesh. Sopp har spredd seg til hjernen og livet står ikke til å redde. Dødsårsaken er skadene hun fikk da hun og venninnen Pranitha ble kastet syre på da de var på vei hjem fra college. Gjerningsmannen var en mann som var forelsket i Swapnika, som hun hadde avvist. Saken fikk stor mediedekning, og indisk politi tok saken i egne hender, skjøt og drepte de tre mennene som stod bak angrepet. I etterkant ble bildet av politimenn som skrev autografer til college-jenter trykket i avisene.

På lederplass i The New Indian Express kan en lese at altfor mange mannlige indere vokser opp med fryktelig gale ideer om hva som ligger i kjærlighet, og med liten respekt for en jentes verdighet og rett til å velge. For Pallavi i Asmita er problemstillingen på ingen måte ukjent. Hun møter den hver gang hun reiser til et college for å snakke med jentene.

– Når jentene går av bussen på vei til college, stirrer guttene og slenger kommentarer mens jentene går raskt med blikket festet i bakken for å være sikker på at hun ikke pådrar seg uønsket oppmerksomhet. Sånn unngår hun å tiltrekke seg gutter, og unngår at gutter utvikler interesse og begynner å følge etter henne, sier Pallavi.

Historier om menn som angriper jenter som avviser dem, er ikke uvanlige. I avisene kan en lese en mindre notis om collegestudenten Indira som begikk selvmord etter å ha blitt forfulgt av en mann i fem måneder. Faren hennes hadde kontaktet politiet, men de gjorde ingenting. Etter hvert påførte stalkeren henne så mye problemer at hun sluttet på studiene av hensyn til egen sikkerhet.

En annen collegejente ble gjengvoldtatt på vei hjem fra skolen. Hun fortalte faren om hendelsen, men han turte ikke å gå til politiet av frykt for represalier. Etter hvert ble hun presset for penger fra voldtektsmennene som distribuerte filmer av overgrepet i nabolaget. To år etter voldtekten, oppmuntret av saken om Swapnika, oppsøkte hun politiet som umiddelbart slo til mot mennene.

Hver dag leser en i avisene om ektepar som begår selvmord i etterkant av arrangerte ekteskap, eller kjærestepar som tar gift fordi de ikke får gifte seg.

– Jentene ser at arrangerte ekteskap er normen. Kjærlighetsekteskap er ikke akseptabelt, og jentene føler at arrangerte ekteskap er bedre for dem. Det handler om å gjøre familien lykkelig. Vi snakker mye om hvorvidt jentene trenger å kjenne partneren sin før bryllupet eller ikke. Mange tenker at dersom de kjenner partneren sin først, vil det ikke bli vold i ekteskapet, men sånn er det ikke, sier Pallavi.

– Vi snakker også om hvorvidt vold er akseptabelt. Jentene sier at vold er uakseptabelt, men at ett slag er greit. En jente spurte meg om hun burde gifte seg med en mann som ba henne slutte i jobben. Vi diskuterer ting som dette. Mange kommer fra konservative familier der kvinnen sitter hjemme mens menn jobber.

Det glossy magasinet Marwar har en reportasje om et ektepar der mannen i en koselig setting blir fremstilt som en snill og bra mann som lot konen få ta en doktorgrad. Hun er veldig takknemlig for at han orket å vente på henne. Indiske dameblader er svært konservative, og bygger opp under historien om kvinnen som et objekt for menns nytelse. Dameblader i Norge er peanøtter i forhold.

– Vold er en livsstil. Er han en mann, skal han slå konen sin. Det er ikke alltid han ønsker å slå, men dersom hun ikke gjør som han sier eller tar igjen verbalt, fortjener hun bank. Det er ingenting galt i å slå henne da, sier Jameela Nishat, poet og grunnlegger av kvinneorganisasjonen Shaheen i gamlebyen i Hyderabad.

– Men selv om det er mye vold her, tror vi at endringer kan skje, blant annet gjennom utdanning. Vi lærer kvinner håndverk og språk, og gjør dem i stand til å forsørge seg selv.

Jeg spør de unge kvinnene som er samlet i Shaheens lokale om hva de tenker om arrangerte ekteskap, og får det samme svaret som jeg har fått så mange ganger før:

– Dersom en mann er en dårlig mann, betyr det ikke noe om det er arrangert eller kjærlighetsekteskap. Han vil ikke vise frem de dårlige sidene før etter at vi er gift. Uansett bør en kvinne være i stand til å forsørge seg selv. Hun må være sterk. Derfor trenger hun utdannelse.