Jødinnen

David-stjernen Yvonne Rundberg Savosnick vanligvis har rundt halsen, har hun tatt av. De siste ukenes opptøyer i forbindelsen med konflikten på Gaza, har gjort at hun ikke lenger tør å bære den.

25-åringen har ikke tenkt å la dette stoppe henne i å fortelle om sitt religiøse engasjement. Et engasjement som har ført til opprettelsen av Norsk jødisk studentunion sammen med noen venner, fordi de mente det var vitktig å ha et sted hvor jødiske studenter kunne samles. Hun forteller om en oppvekst hvor det tidlig ble viktig å stå opp for det en tror på.

– Noen ganger kunne barn komme bort til meg i barnehagen å si ting som at det var jødene som drepte Jesus, da svarte jeg alltid bare bestemt «Det e itj vi som har drept’n Jesus, sjø’!».

Den bestemte tonen har hun fortsatt. Når hun snakker lar hun seg ikke avbryte, men fortsetter til tankerekken er avsluttet. Trøndersken har hun riktignok lagt av seg.

Som 8-åring flyttet hun med familien fra Trondheim til Oslo. Slekten har vært i Norge siden 1880-tallet, og var en av de første jødiske familiene som kom til landet. Yvonne er født og oppvokst i Norge av norske foreldre, men føler seg likevel som en minoritet.

– Allerede fra jeg gikk i barnehagen var jeg bevisst at jeg var en del av en minoritet. Jeg visste at jeg var annerledes, uten at det var noe negativt forbundet med det. Det er kanskje først de siste ukene jeg har begynt å få negative assosiasjoner til det å være jødisk og annerledes. Plutselig har det kommet mange negative holdninger fram til overflaten. Det har skremt meg. Jeg trodde ikke sånne holdninger fantes i Norge i dag.

Helt siden hun flyttet til byen har Yvonne vært nært knyttet til den jødiske menigheten i Oslo. I dag hjelper hun blant annet til med religionsopplæring og arrangementer for barn. Ved siden av arbeidet der jobber hun også i jødisk museum. I det hele tatt tar menigheten og religionen opp mye av fritiden hennes.

Har du noen andre hobbyer?

– En feil mange gjør er å tro at man kan legge bort religionen for å gå og gjøre noe annet. Det å være jødisk er noe som er der hele tiden, en del av identiteten, et grunnlag for alt annet jeg gjør, og alle valg jeg tar. Jeg har riktignok spilt teater og piano da jeg var mindre, men arbeidet i menigheten tar mye tid, og ved siden av studiene er det alt jeg får tid til.

De siste ukenes krigføring på Gaza, har gjort at identiteten som jøde har blitt et sentralt tema.

– Er det mange som ønsker å diskutere krigen med deg?

– Nei, faktisk ikke. Jeg har nesten ikke snakket med noen utenfor det jødiske miljøet om situasjonen på Gaza. Ingen tar det opp med meg. Jeg tror folk enten er redde for at de skal såre meg hvis de sier noe stygt om Israel, eller at de skal lære noe om meg som de helst ikke vil vite. Derfor unngår de å ta det opp.

Hun ser seg rundt i lokalet, før hun fortsetter.

– Det virker nesten som om det er tabu. Jeg tror det er fordi folk antar at fordi man er jøde så støtter man nødvendigvis Israel. Sånn er det ikke. Jeg synes det Israel gjør er fryktelig, og det er svært delte meninger innenfor det jødiske miljøet om hva som bør gjøres.

Ordene er mange og de kommer fort når Yvonne snakker om situasjonen på Gaza.

Innimellom stopper hun opp, ser ut i luften, tenker seg om. Noen ganger blir pausene så lange at det kan virke som om hun har mistet tråden. Men i det hun får et nytt spørsmål forsetter hun plutselig videre og snakker engasjert om norske mediers dekning av krigen.

– Selvsagt skal man dokumentere lidelsene, men man må huske på at mange mennesker lider på begge sider av grensen. Framstillingen gitt i norske medier er riktig når det kommer til fakta, men når fakta blir satt opp mot følelser, er diskusjonen vunnet før den har startet. Jeg forstår godt at ingen har forståelse for Israel etter å ha lest norske aviser.

De mørkebrune øynene er alvorlige bak brilleglassene.

Relasjonen til Israel er likevel nær. Onkelen og tanten flyttet til landet som Yvonne omtaler som sitt andre hjemland, fordi de syntes det var for vanskelig å leve et jødisk liv i Norge. De ville at barna skulle vokse uten å føle at det er rart å være jødisk.

– Noen ganger føler man seg som en marsboer, bare fordi man er religiøs.

At folk er nysgjerrige på hvordan det er å være jøde synes hun er hyggelig, men noen ganger blir spørsmålene litt for mange.

– «Hvorfor kan du ikke spise dette kjøttet? Hva tror du skjer? Jeg spiser det jo, men ingenting skjer med meg. Tror du ikke jeg kommer til himmelen fordi jeg ikke spiser koscher?» Noen ganger sier jeg bare at jeg er vegetarianer, for å slippe å forklare meg hele tiden.

– Er det å flytte til Israel noe du selv kunne tenke deg?

– Tanken har streifet meg en sjelden gang. Noen ganger har jeg tenkt det hadde vært deilig å slippe å være en minoritet. Ikke-troende nordmenn har ofte vanskelig for å akseptere at jeg kan overholde regler som ikke nødvendigvis har noen logisk forklaring. Man blir anklaget for ikke å tenke selv. Jeg tror det nærmest provoserer noen.

Hun smiler litt av tanken. Selv har hun valgt å tilpasse reglene noe etter norske forhold, og selv om hun ifølge jødiske regler strengt tatt ikke burde, tar hun likevel telefonen og går noen ganger på fest under sabbat.

Men er det sånn at du føler større tilknytning til andre religiøse grupper, framfor ikke-troende?

– Ja, de forstår som regel i større grad hva det handler om. Ofte liker mediene å fremstille muslimer og jøder som fiender, men sannheten er at jeg ofte har mer til felles med dem, enn andre ikke-troende.

Hun tar en lang tenkepause, vugger litt frem og tilbake på stolen.

– Det er vanskelig å forklare fellesskapet jeg opplever i menigheten, men jeg tror det er litt samme følelsen nordmenn får når de er i utlandet på 17.mai. Da er det hyggelig å kunne samles med andre som forstår tradisjonene og hvor man kommer fra. Det gir en slags trygghet.