Døve utsikter

Det burde ha slått meg før, da DJ-en på utestedet begynte å spille en eller annen overflødig versjon av «Rock the casbah», eller da det viste seg at taxisjåføren på vei hjem hadde stranda på Klem FM («Black Velvet» og «Lady in red», så vidt jeg kan huske) og kompisen på det overflødige nachspielet insisterte på å vise meg en eller annen video på Youtube av en makedonsk tranceartist som var så dårlig at det ble fett, men tanken kom først da jeg kom hjem og det ble ordentlig stille:

Om jeg skulle være så heldig å leve et langt liv, kommer jeg til å bli drittlei av musikk.

Dette er en skremmende erkjennelse – for man regner da seg selv som over gjennomsnittet interessert i musikk – i likhet med flertallet av befolkningen. Musikk er verdens bredeste særinteresse – og det er nettopp kompatibiliteten (den er unik som kunstform i det at den settes pris på selv når den ignoreres – ikke sjelden har dyktige musikere, plater og sjangere fått den nedlatende, men salgbare tittelen «fin bakgrunnsmusikk») som gjør at jeg frykter for min egen interesse.

For når man ser at Martti Ahtisaari må sitte og vri seg ufrivillig til Robyn og Il Divo, eller at CNN’s bilder av bombingen på Gaza redigeres slik at de er i synk med den uheftige trommebeaten, er det tydelig at musikk skal med i alle situasjoner, til krampa tar oss.

Tenk hvordan det må ha vært før i tiden, i hine hårde dager – da kirkeklokkene på søndag var den desidert høyeste lyden man hørte i løpet av uka (for et monstrøst og illevarslende spetakkel det må ha vært) og liveopptredener av ymse og sjeldent slag var det eneste alternativet til din egen nynning. Jeg sier ikke at det var bedre – jeg har det for så vidt såre fint med iPoden min – men man kan i det minste tenke seg at det var litt greiere. For om Olav hadde forsøkt å kristne landet i dag, hadde bildene av raserte totemer og sinte fakler på NRK blitt ledsaget av lavmælt, kontemplativ trompet. Og om svartedauden hadde funnet sted nå, hadde Espen Lind samlet norske artister til gråtkvalt sang klemt rundt omkvedet Jeg kan være en venn / jeg ser at du har bylleeer / store stygge bylleeer / du vil hoste blod igjen. Tro meg.