Kyoto-forskeren

HVA:Professor i statsvitenskap

HVOR:Det samfunnsvitenskaplige fakultet, Universitetet i Oslo

– Hva forsker du du på?

– Internasjonalt klimasamarbeid. For øyeblikket leder jeg tre prosjekter hvorav det ene er ferdig nå, og jeg skal skrive sluttrapport i løpet av de nærmeste dagene. Det ene handler om utfallet av Kyoto-forhandlingene og hva vi kan lære av dem til videre klimaforhandlinger, og det andre ser på hvordan man kan utfordre en robust klimaavtale etter at Kyoto-avtalen løper ut.

– Hva kan man lære av utfallet av Kyotoforhandlingene

– Den ene artikkelen jeg skriver er basert på en intervjuer med deltagere og observatører i prosessen. Problemstillingen der er hvorfor man fikk det resultatet hvor USA spilte en stor rolle, men allikevel til slutt valgte å ikke bli med. Paradokset er at partene ikke tok innover seg at sjansene var ganske små i utgangspunktet. Et par måneder før vedtok senatet en resolusjon hvor de sa at de ikke skulle være med på en avtale som kunne innebære økonomiske kostnader og ikke var bindene for ulandene i form av utslippsreduksjoner.

– Og hva kom dere fram til?

– Det er tre forskjellige forklaringer vi har sett på. Den ene er at partene undervurderte senatets vilje til å stå på resolusjonen. Den andre er at partene, særlig de ikke-amerikanske, så langt framover og heller ville ha en ambisiøs avtale uten amerikansk deltagelse heller enn lite ambisiøs med. Den tredje forklaringen er at den amerikanske administrasjonen allerede hadde gitt opp å få til en avtale som var akseptabel, og at de var mer opptatt av å fremforhandle en avtale som kunne sette dem selv i et godt lys.

– Hva kan man gjøre for å forme en robust avtale i fremtiden

– Det andre paperet jeg jobber med er en teori om sammenhengen mellom håndhevelse, deltagelse og etterfølgelse i internasjonale klimaforhandlinger. Der er det to forklaringer: Det som kalles The Managerial School – at internasjonale avtaler stort sett blir etterlevd. Forklaringen er at parter stort sett søker å etterleve avtalene, og at rutiner gjør dette til det enkleste for dem. En annen skole er den såkalte Enforcement-skolen. Den sier at de fleste avtalene er grunne, siden de ikke pålegger stater å gjøre mye mer enn de ville ha gjort i alle fall. Det teoriene overser er at insentivene avhenger av hvordan landene er rekruttert. Land som frivillig går inn må vi forvente at stort sett overholder avtalene, slik den første skolen hevder. Men noen land må dras inn i internasjonale miljøavtaler – de deltar kun om de har et insentiv til å gjøre dette. Da blir lærdomen at om man skal få til miljøavtaler med full etterlevelse må man framskaffe insentiver, og i en viss forstand håndheve deltagelsen, og etterlevelsen – selv om det finnes en god del land som deltar og etterlever på frivillig basis.

– Er utsiktene bedre for en avtale nå?

– De er bedre i den forstand at alvoret har trengt enda mer inn i dag enn for elleve år siden. Samtidig skal man nok ikke være altfor optimistisk med hensyn til hva det er mulig å få til. En ny avtale skulle i prinsippet være ferdig om cirka et år, men jeg tror det er bred skepsis om det er mulig å få en avtale så tidlig. I USA får man en ny administrasjon som er positiv, men man skal huske på at også den nye administrasjonen må få med seg senatet. I forrige runde var det også en positiv administrasjon, og de prøvde ikke engang å legge den frem for senatet. I verste fall blir det det samme utfallet, men jeg sier ikke at det kommer til å skje.

– Kan dette redde verden?

– Uffameg. Sånt noe har jeg ikke noe svar på.