KROPPSIDEAL: Hvis bredt liv var idealet. Like «opplagt» som andre varianter av forestilling om hva som er attraktivt.

Konfeksjon uten konvensjon

Felles for de to designerne og kunstnerne Bahri og Bruerberg er at de ønsker å sprenge grenser.

Publisert Sist oppdatert
KVELNING: Andreas vil ut.
NYPUSSEDE SKO: Med sandpapir som pussefille.
RESIRKULERING: Skibindinger og belter får nytt liv.
MODERNE MANN: Plast og ull gir både varm beskyttelse, og klam følelse.
UTBRYTERDRONNING: Carolin bruker tang mot tvang.
DUKKE: Stiv og rar, men pen.
TUNGT ÅK: Krinolinen kjennes på skuldrene.

– Jeg liker å overdrive litt, sier Kari-Anne Helleberg Bahri, student på tredje året på kles- og kostymedesign ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Hun har laget en krinoline av materialer som hun fant i skjulet til moren sin; metall, gamle skibindinger og belter og mønsterpapir. Resultatet er like mye en skulptur som ett plagg.

– Jeg fascineres av ting som har en historie, og bruker gjerne referanser og assosiasjoner til andre «verdener» og tider. Her har både produksjonen og resultatet, mange historier å fortelle. Krinoline er en fordums sak som ble brukt for å stive opp kjoler og forandre på kroppsfasongen til damene. Både den og korsettet var ubehagelige og harde å ha på seg. Krinolinen er i tillegg veldig tung, og hemmer bevegelsesfriheten i stor grad. Jeg har dratt det enda lenger og gjort fasongen hakket rarere og uvant. Og uten klær over ser man bokstavlig talt tvers gjennom plagget og hvordan det fungerer.

Fremmed i det urbane

Camilla Bruerberg er nettopp ferdig med sine studier ved KHiO, også hun ved linjen for kles- og kostymedesign. En av hennes kolleksjoner tok for seg den dobbelte følelsen av å høre hjemme i det urbane og samtidig være fremmed.

– Når man bor i byen, så er det jo der man hører til, men man kan også kjenne på at det føles fremmed og ønske seg til mer opprinnelige og naturlige omgivelser. Min kolleksjon blandet ting fra det moderne samfunnet, som plasten, med undertøy i ren ull. Jeg vil også gjerne formidle at man kan, som disse Parkour-gruppene (undergrunnssport, journ.anm.) som bruker byen i sin utfoldelse, ta kontroll over alle hindre i det urbane rommet og livet, i stedet for å la det overmanne deg.

Bruerberg har kreert ett plagg i gjennomsiktig plast som kan ligne en anorakk, men i svært overdimensjonert form og med merkelige utstående deler. Man kan lukke den foran og dermed bli svært innestengt og klam. Følelse av «klaus» kommer fort. Undertøyet under har ett mønster av vanlig garnstrikk som er fotografert, scannet, forstørret og trykket på ulla.

– Det er moro å ta noe tredimensjonalt, gjøre det om til noe todimensjonalt, og så tilbake igjen, sier Bruerberg.

Vil tøye grensene

Drivkraften til disse to kunstnerne er å tøye grensene og lage klær på tvers av alle hindre, regler og forestillinger. Og samtidig uttrykke noe i sine kreasjoner. Grensene mellom mote, design og konfeksjon på den ene siden og kunst på den andre siden er mer «glidende» enn noensinne. I Norge er vi fortsatt litt forsiktige og bundet, men internasjonalt har designere som Rei Kawakubo (Comme des Garçons), J.Yamamoto og Limi Feu utfordret grensene mellom det kreative og det kommerse i en årrekke. Særlig kommer det til uttrykk ved Kawakubo sin kolleksjon for H&M; nå i høst. Hun har alltid satt spørsmålstegn ved motens inngrodde mønstre, har en kunstnerisk tilnærming til design og lager svært sære og skulpturelle plagg. At vi åpner for dette i vesten kan kanskje tyde på at vi er i ferd med å åpne sinnene våre for kleskunsten.

Powered by Labrador CMS