RCP? PCP.

2008 er på sett og vis over nå, de to svære supermaktene har brukt massevis av tid, penger, glitter og stas på hvert sitt gigalomane show med hele verden som publikum. Og håndballjentene vant og Palin tapte, og slik sett er vel alt som det burde være, men allikevel er det nok ikke lettelse som preger publikumet, nei, for til syvende og sist var det ikke endring vi higet etter, vi bor jo tross alt verken her eller der, og det spiller sånn sett en mindre rolle, nei, vi ville ha stillstand, vi kunne gjerne lest oss møre på realclearpolitics.com resten av livet, se hva Karl Rove hadde å melde denne uka, eller lese de siste meningsmålingene fra Pennsylvania, uten at det egentlig var noe vits i det lange løp.

Over hele verden sitter altså folk og lurer på hva de egentlig skal gjøre med all tiden de plutselig oppdaget at de hadde et sted mellom Iowa og New Hampshire, jeg personlig har bygget opp noen nettvaner som ikke ligner grisen. Prokrastinering heter det, og for mange studenter var nok valget den perfekte stormen, for her kunne selv biologene finne en eller annen søkt link som tillot dem å gi seg hen.

Men, akk o ve, det er over, alt er tapt, og i natt lærte jeg et og annet om hvilket vrak jeg har blitt. I stedet for å skrive teksten jeg skriver nå, endte jeg opp med å se fire timer youtube med den absurd briljante journalisten Christopher Hitchens, støttespiller for Irak-krigen og religionshater på sin hals, i det hele tatt en kar man ikke vil legge seg ut med, men som utsatte leggetiden min med bravur. I femdraget, med skrantende sigarettbeholdning og ditto psyke, begynte jeg endelig å manne meg opp til å gjøre den lille, overkommelige skriveoppgaven jeg egentlig hadde holdt meg våken for å gjøre, jeg hadde hørt alle kranglefantens argumenter minst tre ganger og jeg var ferdig.

Det var da jeg oppdaget at han hadde en lillebror, Peter Hitchens, motstander av Irak-krigen og personlig kristen, og i det hele tatt en kar du heller ikke vil legge deg ut med, med mindre du er broren hans, og det er Christopher, og du kan tro de krangler, det finnes flerfoldige timer med illsinte debatter, det vet jeg, jeg har sett dem nå. I nitiden sto jeg foran speilet og så draugen stirre tilbake, i trygg forvissning om at vi aldri går tom for ting å miste oss selv i. Det er stillstand jeg kan tro på.