Bakgårdskatten

– Jeg er forkjøla, og har fått sånn rar stemme. Hører dere det? Kona mi har vært forkjøla en stund, og nå har hun nok smitta meg. Ja, dere veit hvem kona mi er? spør Jon Christensen, med groggy røst.

Spørsmålet blir hengende litt i lufta, før han konstaterer at ja, kona er skuespiller Ellen Horn. Vi sitter med andre ord i stua hos en legendarisk trommeslager og en tidligere teatersjef og kulturminister, i Tors gate på beste Frogner. Veggene er fulle av kunstverk og gamle fotografier av berømte jazzmusikere, og på stuebordet ligger Nationaltheaterets historie av Nils Johan Ringdal. Det hersker ingen tvil om at dette er et kultivert hjem.

Til tross for all denne kulturelle kapitalen, høres Jon Christensen mer ut som en lurvete bakgårdskatt enn en fjong vestkantmann. Litt som jazzkatten O'Malley i Aristokattene. Noe som i og for seg kler en garva trommeslager bedre, selv om det nok ikke bare er jazzmiljøet som har farget Christensens språk og væremåte. Han vokste opp på Grünerløkka i etterkrigsårene, i det som den gang var en markert østkant i Oslo. Til tross for at familien hans ikke var spesielt musikalsk, utover det at faren hans spilte litt trekkspill og Ønskekonserten titt og ofte strømmet fra radioen, gikk Christensen iherdig inn for å lære seg å spille trommer som trettenåring. Mens dagens amatører kan skaffe seg hendige nybegynnerkurs i jazz på cd og dvd, måtte den pur unge Christensen finne ut av teknikken helt på egenhånd.

– Jeg øvde på lydløs practice pad til lp-plater. Øving på trommesettet var vanskeligere, for trommespell er som kjent naboenes store skrekk. Men jeg synes nå det er verre med dem som speller fiolin altså, sier Christensen og demonstrerer med hendene.

Han drar den imaginære buen møysommelig, men bestemt over fantasifiolinen. Det er nærmest som vi tydelig kan høre fiolingnålet fylle rommet.

– Som tenåring pleide jeg å spelle sammen med fetteren min på Jordal Amfi. Der spelte vi med Per Elvis Granberg og Little Sofus, under den første rockeperioden på slutten av femtitallet. Etter hvert meldte vi oss på norgesmesterskapet i jazz, som ble arrangert på Sentrum kino hver høst, forteller Christensen.

I 1960 spilte han med Finn Melbyes kvintett i jazzamatørenes NM, og fikk 2. solistpris. Kvintetten vant førstepremie. Etter dette fikk Christensen kompjobber med amerikanske jazzmusikere, og bestemte seg for å satse på musikken for fullt. Det var ikke foreldrene hans særlig glade for.

– Jazzmusikk var håpløst i mine foreldres øyne. Hadde det vært fiolinspell og filharmonien, så hadde det vært noe helt annet. Men etter hvert kom jeg jo på TV, og da var det greiere å svelge for dem. «Å, se det, han er på TV», lød det da, forteller han.

Jon Christensen er mest kjent for sitt samarbeid med Jan Garbarek, Arild Andersen og Terje Rypdal.

– Hvordan innledet du samarbeidet med Garbarek?

– Jan hadde lyst til å spelle med meg, og etter hvert dannet vi Garbarek kvartett sammen med Arild og Terje. Fra og med 1969 ga vi ut plater på det tyske plateselskapet ECM. Vi kjørte folkevogn på autobanen og gjorde intervjuer lignende det vi gjør nå, blant annet i Tyskland og Frankrike, forteller han.

Den amerikanske jazzpianisten Keith Jarrett spilte også inn plater på ECM, og han ville ha med Garbarek, Christensen og Palle Danielsson i en kvartett.

– Vi var på turné i Japan og USA, og spelte inn fire plater sammen, forteller Christensen.

I disse dager har det kommet ut en biografi om Radka Toneff, som du spilte sammen med på 70-tallet. Hvor viktig har Toneff vært for det norske jazzmiljøet?

– Det er lenge siden Radka døde i 1982, men hun har betydd veldig mye for kvinnelige jazzvokalister i ettertid. Det at hun henta fram amerikanske lyrikere og satte melodier til diktene, var en helt ny greie den gangen. Hun fikk tips fra Jan Erik Vold om hvilke lyrikere hun kunne bruke, sier Christensen, og blir med ett ivrig.

Han går og henter brosjyrer til en minnekonsert for Toneff på Kolbotn den påfølgende helga, hvor han skal være med og spille.

– Kan ikke dere ta med dere noen av disse og henge opp’a? spør han.

Musikerkarrieren hans er omfangsrik og fascinerende, men vår egentlige grunn for å portrettere Christensen, er hans engasjement som trommelærer på Norges musikkhøgskole (NMH). I høst er han timelærer for en student som går på siste året ved NMH. Han hadde selv bedt om å få Christensen og gitarist Jon Eberson som timelærere utenom den faste undervisningen.

– Vi vil også prøve å få til mer gruppespell og intimkonserter på musikkhøgskolen i høst, og utover våren, men veit ikke hvor ofte dette blir snakk om ennå. Det er viktig for oss å få til mer samspill. Mange av studentene som kommer til musikkhøgskolen med cymbalene sine på ryggen får en nedtur fordi det undervises lite i spelling i forhold til pedagogikk, mener han.

Christensen bekymrer seg for de unge musikerne som uteksamineres fra NMH og møter et beintøft arbeidsmarked.

– Hvert år klekkes det ut 6-7 musikere, og hvor i all verden skal de gjøre av seg? Noen blir musikklærere i skolevesenet, mens andre ender opp i orkestergrava. Men regnes de ikke som bra nok, så har de ingen sjanse. Nyutdannede skuespillere har det samme problemet, det har jeg sett fra Ellens bransje. Du skal ha god kompetanse og erfaring. Fordelen med å ha gått på musikkhøgskolen er at du har papirer på det, sier Christensen, som selv har spilt seg inn i jazzhistorien som autodidakt uten noen formell musikkutdannelse.

Han råder unge musikere til å finne andre som er på samme ståsted i sin musikalske utvikling.

– Har du talent og kommer med noe eget, og er på rett sted til rett tid, er alt mulig.

Christensens egen datter, Emilie, har kommet inn på sanglinja for jazz ved NMH.

– Hun må velge seg et instrument til akkompagnement, og da velger hun seg vel piano eller gitar. Selv om hun selvfølgelig har lært seg å spelle litt trommer også, sier han stolt, mens hendene hans går som trommestikker.

Vi beveger oss inn på musikkrommet for å ta bilder.

– Dette var Emilies rom. Men nå som hun har flytta ut, har jeg gjort det om til et musikkrom, og satt inn trommesettet mitt og lp-platene mine. Før hadde jeg trommene mine i kjelleren.

– Øvde du der nede da?

– Øver ikke jeg, veit du, sier Christensen med glimt i øyet.

– Men når jeg en sjelden gang speller hjemme, synes naboene at det er morsomt. Han setter seg rutinert bak trommesettet og begynner å spille, til ære for fotografen. Men det er ikke snakk om å iføre seg et mer stivt antrekk, i stil med kutymet for påkledning under konserter på sekstitallet, for bildenes skyld.

Ifølge Christensen er ikke jazzmusikere så glade i å bli tatt bilde av, og han er utålmodig etter å få knipsingen unnagjort. I mellomtiden er han imidlertid i sitt ess, med trommestikkene i hendene.

– Dere veit, ti minutter med trommespell er mye bedre enn åtte timer med fiolingnukking. Ikke sant? spør han fornøyd.

I tillegg til trommesettet står det et piano inne på musikkrommet, som ifølge Christensen stort sett bare er i bruk når andre musikere er på besøk. Også en gitar ligger henslengt i sofaen.

– Det er Ellen som speller gitar. Det går mest i popsanger som var i skuddet da hun var ung. Beatles og sånt, sier han.

Før han brått setter en kjapp og kontant stopper for ytterligere fotografering:

– Nei, nå har’u tatt nok bilder. Nå må jeg ta meg en røyk.