Et tema for alle

Det er grytidlig tirsdag morgen, og jeg kjemper meg ut av senga. Dampende vann vekker kroppen, og Solidox ønsker munnen en ny dag velkommen. Tilbake på rommet går blikket i innøvd retning av gradestokken. 12 pluss. Jeg velger tjukk ulljakke, og paraplyen får plass i sekkens sidelomme.

Idet jeg låser meg ut, ser jeg trikken komme. Kroppen bærer fortsatt preg av nattens dvale, og motvillig tar den meg til den lyseblå vogna. Trygt plassert i et sete, tørker jeg restene av regnets kyss fra pannen.

Den nitten minutter lange turen har brakt meg til fysioterapeutens venteværelse. Som anvist tar jeg av meg skoene, og setter meg ned for å vente. En dame kommer ut av rommet hvor jeg snart skal bli behandlet. Da hun ser paraplyen, utbryter hun: «Har det begynt å regne ennå? Jeg tok ikke med paraply i dag, jeg.» Jeg blir forundret over den fremmedes tale, men ordene får meg likevel til å smile. Jeg meddeler henne at det ikke er verre enn at man kan gå uten. Samtidig oppfordrer jeg henne til å alltid bevege seg med på denne årstiden. Hun sier seg enig, knyter på seg skoene, og forsvinner ut. Snart er det min tur.

Halvveis avkledd kommer temaet opp igjen. «Det er grått i dag,» konstaterer eieren av de hjelpende hendene. «Mmm, høsten er her nå,» repliserer jeg med hodet trykket ned i benken. «Ja, den er det», svarer hun.

Det er underlig med været. Eller snarere de mange omtalene av det, og samtalene om det. De skjer i uendelig mange former og til ulike formål. Da jeg gikk på ungdomskolen ble naturfaglæreren vred da klassen var ufokusert i timen som angikk høytrykk og lavtrykk. Med knallrødt ansikt brølte han: «Dere er nødt til å høre etter, dette er det dere skal snakke om når dere blir gamle.» Klassen flirte og lurte på om han selv var utsatt for tordenvær. Nå er det derimot mye som tyder på at han hadde rett.

Været er universelt. Det er allemannseie, og gjør ikke forskjell på topp og bunn. I stedet ergrer og gleder det ved hjelp av flat struktur. Det er fint at vi mennesker har noe felles å snakke om når tilfeldige møter oppstår, eller andre tema er brukt opp. Det binder oss sammen, og gjør oss høflige.

Jeg forlater fysioterapibehandlingen og går ut i været. Det har begynte å hølje, men jeg lar paraplyen ligge i sekken. Da har jeg mer å snakke om neste gang.