Når jeg blir stor

Det var så greit da jeg var liten. Jeg visste alltid hva jeg skulle bli når jeg ble stor, og det var ingenting som tilsa at jeg ikke kunne bli nøyaktig hva jeg ville. Jeg skulle bli astronaut, prinsesse, politimann, branndame og supermodell (det kanskje eneste, noenlunde realistiske gikk i vasken med Mette-Marit). Også i de senere år hadde jeg ambisjoner. Jeg ville bli skuespiller, men fant ut at jeg er fullstendig talentløs. Jeg ville redde verden som miljøverner, men så sluttet jeg i Natur og Ungdom. Jeg ville bli advokat, men kom frem til at jeg er altfor lat for jussen.

«Når jeg blir stor vil jeg bli saksbehandler i offentlig forvaltning», tenkte jeg aldri. Synd, med tanke på at det er nøyaktig den jobben jeg kommer til å ende opp med, med min C-snitts bachelorgrad i statsvitenskap. Ettersom den største skrekken jeg har i livet er å ende opp med en kjedelig jobb, er studievalget mitt ganske interessant. De fåtalls actionfylte og interessante jobber som finnes for oss statsvitere, er forbeholdt de flinke. Min diplomatkarriere svinner mer og mer hen for hver eksamen jeg driter meg ut på.

Nå som mine jevnaldrende begynner å poppe ut unger og generasjonen over meg så smått begynner å falle fra, skjønner jeg at mitt liv som «stor» kanskje allerede er i gang. Men hva har jeg blitt? Godt spørsmål. At jeg ikke er i gang med noen stormkarriere helt enda er forståelig nok. Jeg har så vidt begynt på mitt fjerde år på universitetet og ingen kan forvente stort da. Det som er mer bekymringsverdig er at jeg overhodet ikke har noen plan med dette studiet, eller for livet etter. Jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg valgte å begynne å studere. Å studere måtte da være mye mer fornuftig enn å bare jobbe i hvert fall. Nå, etter 3 år og en 240 184 kroners tankevekker av et studielån, lurer jeg på om det kanskje hadde vært mer lønnsomt å «finne meg sjæl» bak kassa på Bunnpris i stedet.

Det som redder dagen er Baz Luhrmanns kloke ord fra hitlåta «Everybody’s free (to wear sunscreen)»: Don’t feel guilty if you don’t know what you want to do with your life…The most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives. Det er i alle fall hyggelig å høre at min svært ubestemte fremtid (og mitt enorme og potensielt bortkastede studielån) i det minste gjør meg litt interessant.