KORRESPONDENT: Thea Finstad

Kulturkrasj?

Vår korrespondent i Seoul om sms-flørting, «Love Motels» og den konfucianistiske arven.

Publisert Sist oppdatert

– Sør-Korea? What? Skal du til Sør-Korea? Hvorfor det!?

Reaksjoner av denne art var vanlige før jeg forlot fedrelandet, Blindern og Oslo til fordel for det ukjente landet på andre siden av jorda. Nord-Korea er vi godt bevisste, mens det ikke-kommunistiske Sør ikke vies samme oppmerksomhet i norske medier. Dessverre.

For etter snart to måneder i hovedstaden Seoul er jeg full av lovord. Jeg er fortsatt ruset på at jeg er i Seoul, omringet av millioner av mennesker. Jeg har ikke angret et sekund siden jeg kom hit. Jeg elsker byen, jeg elsker det faktum at den pulserer, blinker, lager masse lyd og lukter annerledes. Selv om ting kanskje ikke er blitt helt slik jeg forestilte meg.

Jeg elsker jo å skryte av hvor flink jeg er til å integrere meg selv inn i andre kulturer. «Null stress» sa jeg til omgivelsene. «Gi meg en måned eller to, så snakker jeg koreansk. Jeg lærte spansk in no-time!». Jeg skulle få koreanske venner, koreansk kjæreste, bo med koreanere og spise koreansk mat. Det er bare en overdreven myte at koreansk kultur er så vanskelig å forstå, tenkte jeg for meg selv. Jeg lar meg ikke stanse av kulturelle barrierer.

En og en halv måned senere er ikke planen så godt i gang. Ordforrådet begrenser seg til «Hei», «takk» og «hadet». De velkledde koreanske jentene ser med skepsis ned fra stiletthelene sine på mine skitne joggesko og bustete hår: Ingen potensiell ny venn i sikte. Og koreanske gutter. Vel, jeg har nå engang alltid satt den gode samtalen høyt, så når uforståelig engelsk er erstattet med utveksling av sms-tegning og «smileyer» blir det ikke helt det samme.

Men kjære, jeg prøver. Jeg drikker soju og jeg nyter min kimchi. Og, jeg har omsider innsett: Koreansk er ikke det samme som spansk. Kulturforskjellene er til stede, big time. De er ikke umulige, men de utgjør bare en ekstra utfordring.

Og det er kanskje like greit at koreansken ikke går så fryktelig fort av gårde. Med vestlig utseende og engelsk språk slipper du billig unna den konfucianistiske arven: Det strenge sosiale hierarkiet og de sosiale normene. Som ung, ugift kvinne, med ingen annen yrkesstatus å vise til enn «praktikant» havner jeg rimelig greit nederst på rangstigen. Så langt har jeg likevel ikke merket det et sekund, og koreanerne behandler meg med intet annet enn respekt, høflighet og vennlighet. Og det er fort gjort å brenne seg når en er naturlig nysgjerrig og pratsom. «Bor dere ikke sammen? Men hvorfor ikke det?». Her flytter man sammen når man er gift har jeg lært, og studentene bor gjerne i «doorms», ikke sammen i kollektiv. Av slikt oppstår interessante marked. Det være seg din kjæreste, forlovede eller en-natts-hygge; «Love motels» finnes det mange av.

Så hvorfor er jeg her? Jo, mens jeg lader opp til masteroppgaveslit har jeg tatt meg universitetsfri et semester, og er studentpraktikant ved den norske ambassaden i Seoul. På sett og vis gjør tilknytningen til ambassaden møtet med Seoul både lett og vanskelig. Helt naturlig får en mulighet til å oppleve masse, samtidig som det er lett å havne i en norsk «boble».

Jeg har snudd litt på flisa som det heter. Jeg tror ikke jeg kommer hjem med noe særlig mer en basic koreansk språkkunnskap og jeg får godta at mine beste venner her nede blir de engelskspråklige. Og det er greit. Jeg suger til meg det som er mulig, og sier meg fornøyd med det. En ting er likevel sikkert: Jeg <3 Seoul.

  • Seoul er hovedstaden i Sør-Korea og har rundt 11 millioner innbyggere. I Sør-Korea bor om lag 45 millioner mennesker.
  • Seoul tiltrekker seg utvekslingsstudenter fra hele verden, nordmenn topper ikke statistikken så langt – dette semesteret er det 6 norske studenter i Seoul.
  • Studentpraktikantordningen tilbys av flere norske ambassader og gir studenter muligheten til å tilbringe et halvår utenlands og samtidig få et innblikk i virksomheten ved en utenriksstasjon.
Powered by Labrador CMS