Hva får en norsk student til å frivillig løpe over 20 kilometer gjennom stekende sol i Saharas ørken? Eller en annen til å ville tilbringe 4 måneder i en flyktningleir for å lære bort engelsk?

2008-09-03

Februar 2008. I Norge er det midtvinters, kaldt og mørkt. Mens de fleste legger vinterferien til fjellet med ski og en god bok, pakker Tonje Flatmark Sødal (27) ned joggeskoene. De skal ut på langtur, rundt 20 kilometer gjennom ugjestmild ørken i Sahara.

- SaharaMaraton er et solidaritetsløp for Vest-Sahara. Jeg dro for å støtte frigjøringskampen på en litt utradisjonell måte, forteller Sødal.

Vest-Sahara var tidligere en spansk koloni. I 1975 okkuperte Marokko den nordvestlige delen av Vest-Sahara, og senere den sørvestlige delen. Motstandsbevegelsen, som tidligere kjempet mot spanjolene, ledet en geriljakrig mot okkupantene, men en våpenhvile ble vedtatt i 1991. Det ble enighet om at en folkeavstemning skulle gjennomføres i 1992, hvor lokalbefolkningen skulle få avgjøre hvorvidt de ønsket at området skulle bli selvstendig, eller innlemmes i Marokko. Til tross for at partene har blitt enige om at en avstemning skal avholdes, nekter nå Marokko for at den skal finne sted. Helt siden Marokkos ulovlige okkupasjon av området i 1975, har derfor mesteparten av befolkningen bodd i flyktningsleirer sør-vest i Algerie. Til disse flyktningsleirene var det Tonje Sødal dro. Hun forteller at det var rart å være et sted der folk lever under så annerledes forhold enn henne.

- Det er svært dårlige hygieniske forhold i leirene og mye sykdom. Barna har stadig dårligere helse. De har ingenting. Absolutt ingenting. Det er ikke mye å gjøre eller ta seg til. Nesten alle har en utdannelse, men ingen jobb å gå til, forteller Sødal.

Det som gjorde mest inntrykk på henne under oppholdet var likevel pågangsmotet saharawiene viste.

- Tross situasjonen er de glade og positive, de fant på leker og tøyset og lo. Samtidig hører de mye på radio for å holde seg oppdaterte. Men mange vi snakket med sa at dagen da de ikke lenger vil vente kom nærmere og nærmere, forteller Sødal.

Hun tror det har betydning at andre engasjerer seg i saken.

- Det viser saharawiene at de ikke er alene i sin kamp om rettferdighet. Det er viktig, sier Sødal.

Prosjektet SaharaMaraton fraktet med seg utstyr og penger til ulike byggeprosjekter i leirene, men Sødal tror det er viktigst for saharawiene at hun og andre lærer om situasjonen og formidler sine inntrykk videre hjemme.

- De har ventet i 30 år på å få reise tilbake til sitt land, det er godt å vite at det finnes folk rundt i verden som vet hva som foregår og som stiller spørsmål og krav til Marokko, sier hun.

Den unge saharawiske menneskerettighetsaktivisten Rabab Amidane, som Universitas har skrevet flere saker om tidlegere, har blitt et symbol på konflikten og inspirasjon for mange som engasjerer seg i saken i Norge. Hun har vært i Norge flere ganger og fortalt om situasjonen for saharawiene, om retten til selvbestemmelse og om overgrepene de blir utsatt for.

- Rabab ga et ansikt til konflikten, forteller Naomi Ichihara Røkkum, internasjonalt ansvarlig i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo.

For hennes del var Rabab en stor grunn til at hun begynte å engasjere seg i situasjonen i Vest-Sahara. Da Rabab var i Norge sist, ble familien hennes arrestert og torturert hjemme i Vest-Sahara. Røkkum var da med på å arrangere en spontandemonstrasjon foran Marokkos ambassade i Oslo.

I våres dro Røkkum, som også er sentralstyremedlem i Unge Venstre, sammen med en delegasjon av ungdomspolitikere og andre til Marokko for å lære mer om situasjonen.

- Vi trengte mer hard facts. Det er vanskelig å få et godt bilde av konflikten her i Norge. Å ikke tillate informasjon ut, er et av Marokkos sterkeste våpen, sier Røkkum.

Under dekket av å være naturvitenskapsstudenter, dro gruppa rundt i landet og pratet med menneskerettsorganisasjoner. Likevel ble de tidvis forfulgt av marokkansk politi og nøye kontrollert ved ulike check-points.

-Vi måtte ta våre forholdsregler. Men vi kan ikke akseptere at mennesker har det så forferdelig. Vi må øke bevisstheten så vi kan få fram en kamp, framholder Røkkum.

Norge er et av landene i verden der engasjementet for konflikten i Vest-Sahara er størst, forteller Ronny Hansen, leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara. Han tror det er tanken om å støtte de svake og små som står sterkt her i landet.

- Det er en slags David mot Goliat-situasjon og det mobiliserer og tenner nok mange. Samtidig appellerer denne situasjonen spesielt til nordmenn fordi vi også er et lite land og vår sikkerhet er basert på at det internasjonale rettssystemet og ordenen fungerer, tror Hansen.

Det virker som det å gi konflikten et ansikt skaper engasjement, for Rababs historie var også kimen til Maren Trondsen Johansens interesse for Vest-Sahara.

- Jeg møtte Rabab for rundt ett år siden, og det startet vel egentlig med henne, sier Johansen som 2. september dro til Algerie, sammen med Andrea Gustavsson, for å leve sammen saharawiene og undervise engelsk i flyktningsleirene.

- Det her må opp og fram. Det å vite at 14 år gamle jenter blir mishandlet av politiet fordi familien er menneskerettsaktivister, at en mur på 2200 kilometer med miner på hver side er satt opp, at befolkningen ikke har de rettighetene de burde ha, det opprører meg, forteller Johansen.

Å informere folk i Norge når de kommer tilbake igjen blir en viktig oppgave.

- Det er nok den viktigste delen av dette opplegget. Det er utrolig at en konflikt som har pågått så lenge var noe jeg ikke hadde hørt om før jeg møtte Rabab, sier Johansen.

Hilde Faugli • Ketil Blom (foto)