Hvorfor forteller statistikken at studenter sliter mer psykisk enn resten av befolkningen? På Arkitektur- og designhøgskolen i Oslofår prestasjonsjaget skylda.

NYANSERER: Rigmor Mogård mener det er feil å si at studenter sliter mer psykisk enn andre i befolkningen, men at studenter har en del risikofaktorer som er spesielle for deres situasjon.

SAVNER ÅPENHET: -- Her skal alle være så flinke og engasjerte. Vi er jo eliten av studenter som har fått plass her. Det er i hvert fall det vi får vite når vi begynner, men det er mange som sliter, forteller Therese om studiehverdagen på AHO.

VIKTIG: Avtroppende velferdsansvarlig i NSU arrangerte konferanse om studenter og psykisk helse. Konferansen fikk blant annet støtte av Sosial- og helsedirektoratet med 250 000 kroner.
FOTO: Stéphane Lelarge

Køen utenfor skranken til psykiatrisk/psykologisk seksjon ved studenthelsetjenesten på Blindern blir én person kortere. Hun senker hodet, smiler så vidt i det hun legger timekortet i ytterste lomme av sekken og går forbi de andre. Det er første virkedag i måneden. Alt er stille utenom telefonen som ringer og stemmen til damen bak skranken som sier hei til neste i køen.

For det er denne dagen de kan komme - studentene som har tatt oppgjøret med seg selv om at nå er det fader meg nok. Nå må jeg ha hjelp. Jeg klarer ikke mer alene. Pågangen hos studenthelsetjenesten forteller at de er mange. Det gjør også Stine Møller Nilsen der hun står foran NSU-delegater på et konferansehotell på Gardemoen noen dager senere og refererer tallene fra SSBs levekårsundersøkelse. De viste at 13 prosent av studenter har psykiske problemer mot 8 prosent i resten av befolkningen generelt. Det var nytt for studentpolitikerne da tallene kom. Nå driver de lobby på Stortinget og Dagrun Eriksen fra KrF har hørt deres ord og brakt det videre i spørretimen. Psykisk helse blant studenter skal opp og fram.

- Det er så mange som går rundt og har det vondt. Ikke alle vet at de er deprimerte en gang, og tenker ikke at de kan få hjelp. Man må vite at man ikke trenger å være gal, eller komme på institusjon ved å oppsøke profesjonell hjelp. Lavterskelen må senkes enda mer, sier Stine Møller Nilsen om hvorfor dette er blitt en så viktig sak for henne som velferdsansvarlig i Norges Studentunion (NSU).

Så skurrer det i mikrofonen på konferansen. Sjefspsykolog ved studenthelsetjenesten, Rigmor Mogård, skal snakke om prestasjonspress. Hun starter med å si at hun ikke er så sikker på at studenter sliter så mye mer enn resten av befolkningen.

- Det var vanskelig. Jeg hadde en del fordommer på forhånd, forteller 24 år gamle Cecilie, om tiden før hun oppsøkte psykolog. Høsten 2005 hadde hun hatt pusteproblemer og uvanlig høy puls så lenge at hun ønsket å finne ut hva som feilte henne. Men hjertetester og andre undersøkelser fortalte legene ved allmennhelsetjenesten til SiO ingen ting. Høsten etter begynte Cecilie på sosionomutdanning ved Høgskolen i Oslo. Store deler av undervisningen var obligatorisk, men den vedvarende høye pulsen og pusteproblemene holdt henne hjemme. Det var i lærebøkene hun først leste om det; ’generalisert angstlidelse’.

- Det betyr at man føler angst hele tiden. Uten at det er en spesiell type situasjon som forløser plagene. Kroppen er alltid forberedt på en krisesituasjon. Men jeg merket ikke engstelse.

Hun sier det er vanskelig å vite om man er syk.

- Hadde det ikke vært for at det var obligatorisk oppmøte på studiet som for meg ble et problem, ville det ikke vært like framtredende.

Det endte med at Cecilie sluttet på utdanningen. I dag er hun enkeltemnestudent på Blindern. Hun mener det er mye vanskelige å bli trodd for psykiske lidelser enn fysiske, fordi man ikke like lett kan sette seg inn i den andres situasjon.

- Sånn var det med meg selv også. Jeg forsto ikke hvordan noen kunne ha problemer med bare å gå ut av døra, før jeg merket det selv. Det er lett å tenke at folk bare er late, sier Cecilie.

På kontoret til Mogård har sjefspsykologen funnet fram en eggeformet steinfigur, laget fra massen etter et vulkanutbrudd.

- Det symboliserer forandring, sier Mogård og forteller at hun synes det er fint å ha den stående i hylla. For det er jo helst en forandring som skal skje når en student entrer rommet og setter seg i en av de blå stolene. En forandring så langt korttidstilbudet rekker. For noen er mellom fem og ti timer nok, andre må sendes videre til privatpraktiserende. Mogård utdyper kommentaren fra NSU-konferansen.

- Jeg mener at studenter ikke er mer psykisk syke enn andre i befolkningen, men de har risikofaktorer som er spesielle ut fra deres situasjon, forklarer hun. Det er flere ting som gjør studentenes situasjon spesiell:

- Det kan være alminnelige livsspørsmål som blir påtrengende når man er i en overgangssituasjon. Noen føler et udefinert forventningspress om å være vellykket, men det er ikke alltid godt å vite hva det betyr. Studenten kan også være intellektuelt velutviklet, men ikke emosjonelt. Det synes kanskje ikke utvendig, men innvendig kan man føle seg utrygg på hvem man er og hva man vil. Mange er også veldig avhengig av støtte, forklarer hun og legger til:

- Men de kan også være vant til å være blant de flinke, kanskje den flinkeste på videregående. Så kommer man lenger ut i utdanningsløpet, og det er ikke lenger realiteten, noe man ikke er forberedt på. Det kan være tøft.

Reaksjonen kan bli nedstemthet og tristhet som vil kunne utvikle seg til angst og depresjon.

- Hva er bare normalt, og når er det ting blir så problematisk at man bør oppsøke hjelp?

- En tommelfingerregel kan være at det er et problem når man ikke lenger takler hverdagen, og at det begynner å gå ut over studiene. Konsentrasjonsproblemer er vanlig blant deprimerte. Men jeg har også opplevd studenter med store vanskeligheter som takler skole bra. Det varierer veldig.

Mogård har vært tilknyttet studenthelsetjenesten i 15 år. Hun mener at det ofte kan være lurt å se an en situasjon.

- De fleste opplever tunge perioder. Ikke alle vil behøve å søke profesjonell hjelp innen helsevesenet. Derfor trenger det ikke være noen negativt i at man ikke får time første gang man henvender seg for konsultasjon på Studenthelsetjenesten. Mange typer kriser er studenter og andre i stand til å takle på egenhånd eller ved hjelp av kontakt med venner eller familie. Men man skal ikke gå i mange måneder og ikke fungere.

Det reagerer Cecilie på.

- Jeg tror at hvis man ikke kommer noen vei med det som skal regnes som et lavterskeltilbud, vil man tenke «hvordan skal det gå andre steder da?», og ikke føle at man kommer noen vei.

Svært få kjenner til Cecilies problemer. Hun har ikke en gang fortalt det til sin egen familie.

For det er fortsatt et stemepel å bli kalt psykisk syk, mener hun. Man blir ofte sett på som svakere enn andre. Egentlig heter hun ikke Cecilie.

- Jeg vil ikke at stempelet skal overskygge for andre sider av meg, sier hun. Cecilie tror større bevissthet og fokus på studenter og psykisk helse vil være med på å redusere tabuer og hjelpe andre. Der tenker hun og Stine Møller Nilsen likt.

- Det er viktig å øke bevisstgjøringen gjennom informasjon. Vi planlegger en kampanje til neste år, men hvilken form den vil ta er ikke noe jeg kan si noe om nå.

NSU har nylig inngått et samarbeid med Studentenes Landsforbund (StL) og Mental Helse Ungdom. Sammen skal de jobbe for reduksjon av tabuer.

Stor, åpen og lys - det er sånn den fremstår kantina på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO); fylt opp med runde spisebord og gulgrønne stoler i et ellers betongdominert bygg. Helt i enden sitter Therese. Hun prøver å unngå oppmerksomheten. For henne er tilværelsen på AHO lukket, mørk og firkantet, og hun er ikke den eneste som opplever det slik. Det er bare det at ingen snakker om det.

- Man ser det ikke på folk. Her skal alle være så flinke og engasjerte. Vi er jo eliten av studenter som har fått plass her. Det er i hvert fall det vi får vite når vi begynner, men det er mange som sliter, forteller Therese.

- Mitt inntrykk er at vi ved AHO har et større problem med langtidssykemeldte enn andre steder, sier Kristian Vea i Studentutvalget ved skolen. Han er initiativtaker til et arbeid som skal prøve å kartlegge hvor mange som sliter med psykiske problemer ved studiestedet. Undersøkelsen settes i gang til høsten. Vea forteller at mange er langtidssykemeldt og føler seg utbredt, uten at han har tall som kan fortelle det nøyaktige antallet.

- Prestasjonspresset og arbeidspresset er stort. Man må hele tiden vise at man fortjener plassen intuitivt. Gjør man det ikke så bra kan man føle at folk tenker at da kunne det vært noen andre som gikk her i stede.

Therese kjemper en kamp på liv og død hver gang hun må snakke for en stor forsamling. Det er ikke bare nerver. Det er diagnostisert sosial angst. På Arkitekthøgskolen er det mange fremførelser og presentasjoner man skal igjennom utdanningsløpet. Sykemeldinger ødelegger raskt for progresjonen.

- Jeg har flere ganger blitt konfrontert med spørsmålet om jeg virkelig er interessert i å gå her. Man skal hele tiden prestere og alt blir eksponert. Det er ikke mye rom for å komme litt vekk. Kanskje det hadde vært lettere hvis jeg kjente flere som gikk igjennom det samme. Det gjør jeg ikke i dag.

Hun har kun fortalt noen få at hun har psykiske problemer, men er forsiktig om hva hun sier, og har ikke nevnt at hun har en diagnose. Etter at Therese var borte noen uker i våres fortalte hun at hun var syk, og de fleste tenkte en fysisk sykdom. Som Cecilie ønsker Therese større åpenhet, men for Therese er det viktigst ovenfor lærerne.

- Det er der mye ligger. Skoleformen, presset og manglende forståelse har forverret situasjonen og gjort det til et større problem.

I dag holder hun foredrag kun for små grupper eller bare for lærere. Hun vet om flere som faller fra. Om hun blir en av dem, er enda oppe til vurdering.

- Jeg har vurdert om det er noen vits, og jeg er fortsatt ikke sikker, heller ikke om hvordan det vil bli i arbeidslivet - om det er det rette.

Kristian Vea ønsker at det blir enklere å få hjelp, og mener et fokus på stressmestring og studieteknikkurs kan være en av veiene å gå. Samtidig må det gjøres noe med generelle holdninger, spesielt hos de som underviser.

- Det en kultur her som det kan være vanskelig å gjøre noe med, sier han.

- Lærerne er dyktige og kjente arkitekter som kan faget sitt, men de er ikke pedagoger, mener Liv. Hun begynte på arkitekthøgskolen i 2002. Diplomoppgaven skulle vært levert i 2007, men nå er hun ikke ferdig før høsten 2009. Det er hvis alt går på skinner, som hun sier. Det er når det ikke gjør det, at problemene bygger seg opp og hun ikke har noe nett til å ta henne imot når hun faller. Ikke sånn det var da hun gikk på grunnskole og videregående. Det har blitt mange sykemeldinger.

- Jeg savner et lavterskeltilbud her på huset, som gjør at en ikke trenger å ta en telefon, bestille time eller dra opp til Blindern - at det bare er å banke på en dør. Vi hadde trengt den gode gamle sykesøsteren.

De første årene var Liv alene om å vite om problemene sine på skolen. I dag har hun tatt et oppgjør med sin egen redsel for å ikke være den perfekte studenten, og en liten gruppe mennesker kjenner til hennes posttraumatiske syndrom.

- I dag tenker jeg at de får ta meg for den jeg er, men jeg tørr jo ikke stå noe mer fram. Hvis man fremmer kritikk får vi beskjed at vi er så heldige som får gå her. Det brukes ofte som argument. Lærerne er veldig vennlige og greie å ha med å gjøre hvis det ikke er noe problem, men hvis man kommer med noe annet, føles det som om man blir en fiende.

En venninne beskriver måten man får tilbakemeldinger på fra noen av lærerne er en boksekamp hvor studenten ikke har armer.

- Jeg er redd for at det vil få innvirking på oppgaver og prosjekter hvis jeg går videre med hvordan jeg selv og andre blir behandlet her. Jeg tror det er sånn at går man på AHO er det enten eller. Mange studenter fungerer veldig godt her.

Sjefspsykolog Mogård ved studenthelsetjenesten forteller at hun ikke er overrasket over forholdene på AHO. Hun hørte noe av det samme for ti år siden.

- I studier med små miljøer blir hver enkelt student mye mer synlig og kan føle et tydeligere prestasjonspress enn i de store akademiske fagene, sier hun.

Overrasket blir derimot direktør ved skolen, Einar Fagerås. Han kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen fra studentene.

- Vi er fullt oppmerksomme på at det er et stort arbeidspress her ved skolen. Vi setter høye krav til studenten, men mener selv at de ikke er for store. Men jeg må si det overrasker meg hvis studenter føler det slik det her blir presentert. Vi har evalueringer etter hvert semester og det er ikke kommet fram ting som gir grunnlag til videre oppfølging av denne typen. Studentene er også leder for læringsmiljøutvalget nå, der har det heller ikke vært noe tema. Hvis dette er tilfelle vil vi mye heller høre det fra studentene selv, enn gjennom pressen.

- Noen av studentene jeg har snakket med sier de er redd for konsekvensene hvis de tar det opp videre.

- Det vil jeg avvise. Blir problemer med noen av lærerne tatt opp med studieadministrasjonen skal ikke lærerne få vite hvem det er, svarer Fagerås.

Kristian Vea i studentutvalget mener at en av grunnene til at utbredelsen av psykiske problemer knyttet til studiesituasjonen ikke har nådd ledelsen, er et tegn på den ukulturen de ønsker å bekjempe.

- Studenter kan tenke at ved at de opplever tingene slik de gjør, er de ikke studieplassen verdig. Men det er mye som blir hysja ned av ledelsen også. Her må vi i studentutvalget også påta oss noe av ansvaret, men det er et ledelsesansvar å tilrettelegge for å få informasjon, sier han.

På Blindern opplever Cecilie at hun har litt flere redskaper å håndtere angsten med når den kommer. Hun håper videre fokus og oppmerksomhet på psykisk helse vil gjøre at å si at man har hatt ikke betyr at man blir sett på som deprimert, eller risikerer innleggelse.

- Det er jo ikke sånn at hvis man har forstuet ankelen må man gå med krykker resten av livet, sier hun.