Nattjakt med sambatakt

– Vi får håpe vi er litt heldigere i år. I fjor så vi bare én flaggermus. Hvis ikke får dere nok av tid til å granske flaggermusentusiaster!

Og det er det de gjør, menneskene som har samlet seg foran doktorgradstipendiat i biologi ved Universitetet i Oslo, Hallvard Elven, der han står på steintrappen utenfor Naturhistorisk Museum, så sent en fredagskveld at trærne bare er silhuetter. For, hadde han ikke hoggtenner? Det var da virkelig det som skinte mellom velkommenfraser på nordlandsdialekt nede ved porten da de kom inn. Den porten menneskene bare slippes ut av igjen av når securitasvakten har haltet seg bort til låsen hver halve og hele time.

– Oi, se der!

To oppvakte barn i poncho peker mot noe lite, svart og flaksende som i takhøyde flyr på kryss og tvers, før den er borte. Flaggermusnysgjerrige osloborgere ser undrende på Hallvard. Jakten har begynt før sjefen for zoologisk forenings flaggermusgruppe har rukket å fange lyden med detektoren. Det lover bra.

– Jeg vil tippe det var en Nordflaggermus. Det er den vanligste vi har i Norge, og den oppholder seg over hele landet, sier han.

Ellers er de fleste av Norges tolv arter å finne på Østlandet og Sørlandet. Hallvard holder opp en utstoppet krabat med vinger i spenn. Varmblodig, pattedyr, pels. Ikke så ulikt mennesker.

– Men kombinasjonen menneske og flaggermus er bare å finne i Trancilvaniaområdet.

Hallvard vipper opp og ned, klar til å avfyre nye morsomheter. Men i virkeligheten er det bare tre flaggermus som kan kalles vampyrer, og de er alle i Amerika.

Det hviler uansett en viss mystikk over den flyvende musen som våkner om natten og navigerer med lyd. Her til lands er det gjort lite forskning på vesenet. Det kom som et sjokk på forskere da de fant ut at en av artene faktisk spiser trekkfugler. Ellers er det mygg som oftest er favoritten.

– Men hvis flaggermus spiser mygg, og mygg suger blod, betyr ikke det at norske flaggermus også er blodtørstige?

– Indirekte, jo, så kan man si det. Men det finnes hundrevis av myggtyper, og bare noen få av dem er blodsugere.

Biologen svarer. Med armen høyt i været trasker han på singelveien ned mot dammen. Er vi heldige ser vi vannflaggermusen som går i haukenedslag etter sommerfugler. Tallene på detektoren som tar opp høyfrekvenslyd og spiller av på lavfrekvens, skifter fra to og tre og masse kommaer. Det er bare i november, for eksempel rundt Kringsjåblokkene, at man kan høre en flaggermus med egne ører. Da legger Skimmelflaggermus-hannen stemmen dyp for å tiltrekke hunnene for nærkontakt før de går i dvale.

– Hører dere!

Dittidididittdittitditti. I noen sekunder flakser en liten skikkelse forbi syrintrærne.

– Det var det jeg vil kalle en våt lyd. Andre lager mer kraslete lyder, og når jeg ser at den hadde en frekvens på 32 kilohertz svingninger i sekundet og den har litt sambarytmer, vet jeg at det er en Nordflaggermus.

Dittidididittdittitditti.

– Ja, hørte dere? Sambarytmer! Og så kom det et Driiiiiiiiiii. Det er når den har spottet en mygg, åpner munnen og gjør et jaffs. Et feeding buzz.

Det var ingen vannflaggermus rundt dammen. Ved siden av securitasvakten som brakk stortåa på vei til jobb, takker folk for en underholdende kveld.

– Det er bare morsomt for en nerd som meg å få litt oppmerksomhet på det jeg snakker om, svarer Hallvard.

Men hvordan ble han en nerd?

– Jeg har alltid vært veldig opptatt av flaggermus. Da jeg var liten var jeg alltid ute for å se etter dem. Jeg vet ikke hva som har frembrakt den interessen.

– Kanskje fordi du har litt hoggtenner selv?

– Nei, hehe, det var nok en tilfeldighet.