En selverklært Brand

Det er en grytidlig torsdag morgen i auditorium 7 i SV-bygget på Blindern. Frokostserveringen gir studentene brød, og Bernt byr på solid, intellektuelt påfyll. Og litt sirkus, naturligvis. For stemmeleiet skifter raskt; Bernt tar det først litt piano, og så går det raskt i svingene opp til et par desibels «forte fortissimo». Plutselig – fra å være en tordnende Zevs – er den samme viskende stemmen tilbake igjen: piano pianissimo. Bernt retter en pekefinger opp i været, det blir stille – et tiendedelssekund, slik det alltid blir før han skal banke inn et hovedpoeng. Studentene sitter ærefryktige tilbake i stolsetene, men sultne på mer.

Det kunne minne om et religiøst vekkelsesmøte, men nei. Dette er «Frokost med Bernt».

– Suksessen med frokost med Bernt. Er det frokosten, eller er det Bernt?

– Det er Anders Jupskås og fagutvalget på statsvitenskap! De gjør alt grovarbeidet, jeg er bare ordstyrer, bedyrer Hagtvet.

På en slik arena trives også Bernt Hagtvet aller best – i en fri rolle, offensivt på midtbanen – der han vet han kan utfolde seg og snakke om de tingene som ligger ham mest på hjertet: Demokrati og menneskerettigheter og antitesen – totalitære regimer og makabre folkemord. Det gode mot det onde, himmel og helvete.

– Hvis du ikke hadde blitt akademiker, Bernt, hva hadde du blitt da?

– Jeg er vel yrkesvalgshemmet, kunne vel ikke blitt noe annet enn i akademia, sier Hagtvet.

– Sikker? En kollega av deg sier du kunne blitt både en «eminent kulturjournalist og en fantastisk sirkusdirektør», en annen mente «utmerket skuespiller», «i en annen tid en flammende prest»?

– Sirkusdirektør?! Der er jeg god! Skuespiller? Min mor var skuespillerinne ved Nationaltheateret. Prest? Prest! Klart jeg kunne vært prest! Jeg kunne vært en Brand, sier Hagtvet, og ler godt av sin egen sammenligning.

Presten Brand, slik vi møter ham i Ibsens verker, er en prest som stiller ultimate krav til både seg selv og omgivelsene – og som ofrer alt for sitt kall. Kanskje ikke helt ulikt Hagtvet selv? På Hagtvets statsvitenskapskurs om folkemord ryktes det i hvert fall at pensum – allerede fire ganger større enn egentlig tillatt – utvides hver eneste uke, med stadig nye, innsiktsfulle «godbiter».

Men Hagtvet gir også tilbake til studentene, så til de grader:

– Har du som professor ikke noe annet å si på forelesning enn det som står på pensum fra før, kan du like gjerne holde kjeft og bli hjemme, sier Hagtvet alvorlig.

– På dine forelesninger gestikulerer du veldig, og volumet på stemmen din går opp og ned. Utmerkede pedagogisk triks, men det kan også minne litt om en karismatisk leder som fyrer opp massene?

– Hadde jeg vært leder, ville det i så fall blitt en massebevegelse for liberale tvilere! En «massebevegelse» for tre-fire stykker, sier Hagtvet, og humrer godt i skjegget.

– Men hvis det finnes en professor på Blindern som kunne fått studentene til å gjøre absolutt hva som helst, inkludert å få dem til å lese fire ganger så mye pensum som på andre kurs, så må det vel være deg?

– Ja, men jeg har ikke hørt det knurr av klager. Vil ikke studentene lese mye, nei vel, da får de heller begynne på en eller annen distriktshøyskole.

– Er du en elitist?

– Enhver som starter en debatt med å kalle den andre for elitist, har i realiteten tapt. Og husk at snillisme er den verste form for undertrykkelse. Det er faktisk enda verre; snillisme er en form for intellektuelt selvmord!

Fremfor alt er Hagtvet en formidler som setter ting på spissen.

– Jo da, jeg kunne nok blitt journalist også, sier Bernt, og forteller nostalgisk om en tur han gjorde etter gymnaset, finansiert av reisereportasjer til Vi Menn.

– Hæ? Du? I Vi Menn?

– Ja, som 20-åring reiste jeg gjennom Øst-Europa, Russland og ned Kaukasus. Innimellom alle puppebildene ellers i bladet, fikk jeg inn noen ganske gode artikler på trykk.

– Og så kommer 1968. Du er student, har flyttet fra hjemstedet Kongsberg ned til Oslo og studentopprøret herjer over hele Europa. Hva gjorde den unge Bernt?

– Jeg satt på sidelinja og tok notater.

– Men helt stille satt du vel ikke?

– Jeg fulgte selvsagt godt med på det som skjedde. Leste jo om studentopprøret gjennom korrespondentbrevene i Arbeiderbladet. Og særlig husker jeg at den kjente tyske filosofen Herbert Marcuse besøkte Oslo. Det var en spennende tid. 68-erne hadde et struttende politisk engasjement. Dagens studenter har ikke noe å kjempe for og er alt for lite sultne intellektuelt! Jeg savner gnisten hos studentene i dag!

– Der er han igjen, pessimisten!

Dag Einar Thorsen, doktorgradsstudent og en av de unge i kretsen rundt Hagtvet, har kommet til. Han angriper læremesteren for ubegrunnet svartmaling.

– Se på det vi har fått til med «Frokost med Bernt», sier Thorsen.

Bernt modererer seg. Kanskje var ikke alt bedre før.

– 68-erne var heller ikke så gode på fag, det var for mye svermeri og ideologi. Og det er heller ikke sånn at det er noe problem å engasjere studentene i dag. De må bare tas på alvor, mener Bernt.

Hagtvet ble ikke lenge på Blindern som student. Han ville over dammen til USA og allerede i 1969, etter to år ved UiO, havnet han på prestisjetunge Yale University. Her fikk han studere under selveste Stein Rokkan, nestoren i norsk samfunnsvitenskap, en mann Bernt selv sier han ikke engang når til «nedre stortå». Reisen går videre til Oxford i '74 og etterhvert til Christian Michelsens Institutt i Bergen, før ringen sluttes og Bernt vender «hjem» til UiO som professor i statsvitenskap i 1994.

«Folkemordenes svarte bok», en murstein av en bok på hele 668 sider, kom ut tidligere i år. Hagtvet er redaktør for verket.

– Joda, jeg har en lei tendens til å lage bøker som ser ut som dødsvåpen, sier Bernt tørt.

Den glødende interessen for folkemord skriver seg tilbake fra tenårene og en film historielæreren på Kongsberg Gymnas viste: «Sannheten om hakekorset».

– Jeg stiller meg fortsatt det samme spørsmålet som den gang: Hvordan var dette mulig?

Du har nylig uttalt i Dagsavisen at det ser ut som vi står overfor en ny folkemorderisk periode av historien?

– Etter kommunismen trodde alle vi skulle få en ny liberal verdensorden, og så kom Rwanda, Bosnia og nå Darfur. Jeg tror dette har noe med at mennesker alltid har hatt et behov for å leve med folk som ligner seg selv, det er en lengsel etter renhet. Disse tendensene er tilbakevendende, og lar seg ikke alltid så lett viske ut. Økonomisk utvikling eller avansert teknologi avler ikke nødvendigvis en høyere moral.

– Demokrati og totalitære regimer, menneskerettigheter og folkemord. Når man behandler så store spørsmål, er det ikke en fare for å bli pompøs?

– Pompøs? Nei, synes ikke det, og hvis jeg blir det, har jeg heldigvis noen gode hjelpere som irettesetter meg hvis jeg går for langt.

Bernt titter bort på doktorgradsstudent Thorsen, smiler og erter blunkende med øyet.

– Blir de mindre spørsmålene for små for Bernt Hagtvet?

– Livet er for kort for trivialiteter. Jeg har vært opptatt av ytterpunktene i vår sivilisasjon. Og jeg har tenkt å leve i 100 år til. Selv om studentene i 2080 må bære meg inn i auditoriet på «Frokost med Bernt» eller kurset mitt om folkemord, så må de bare gjøre det, for jeg har tenkt til å delta.