Postmoderne landemerker
Hvordan begynne fortellingen om en by? I alle fall ikke ved begynnelsen. Elver, jegere og middelalder berører oss ikke her. Man kan begynne med seg selv: En ny by er et speil. Som nybakt student i Gdañsk, kom dette forunderlige bysammensurium til å representere essensen av alt som er nytt-gammelt, kjent-fremmed. Ja, kall det forvirring, men kompilasjonen av nygotikkslott med kulehull ved siden av sosialrealistiske brakker med colareklamer er eksplosiv. Her er glitter og aske, rustninger og hypertekst. For ikke å snakke om turbokapitalisme ved siden av 50-tallets overbyråkratiserte anarki.
Skolen min er et godt eksempel, Høyskolen for samfunnspsykologi, som om få år blir Polens første private universitet. Det er her alle statsprofessorene har sin andre og tredje jobb, ettersom staten er fattig i et land med finere og finere biler.
Den befinner seg i en gammel straffeanstalt for ungdomskriminelle, og er foruten nettingen på vinduene et meget hyggelig sted. Minst en gang i uken vil mistenkelig glisende nesten-magistere lure deg inn på små laboratorier, for å foreta eksperimenter, der apparater durer og personligheter dissekeres. Førsteårskullet er kjent for å være best materiale for psykologisk manipulasjon. Men tydeligvis ikke like godt materiale som de hvite rottene for 60 euro stykket, som bor i kjelleren, der også den mer skumle delen av staben hører til.
Polen er en verden av simulacra (etterligninger, red.anm.), nasjonale og historiske. Man kan finne alt: Fransk, italiensk, russisk, tysk, østerrisk. Det er det samme med menneskene: De er enten på besøk, på vei ut, eller nettopp kommet tilbake etter 30 år i Bangladesh. Den polske diaspora er ikke et moderne fenomen, men den gjør identitetsspørsmålet kronglete. Hva er polsk? Selv poetene tar avstand: «Er vi en barbarisk stamme?» spør Zbigniew Herbert, «levende mellom kunstige innsjøer og elektrisk urskog?»
Noen leter etter kjernen i opprørsånden (200 år under okkupasjon) eller nostalgien for Vesten. På den annen side har alle sitt eget Polen: Sin poet, sin skog, sitt fotballag. For meg er Polen en gammel skole i industriområdet i Gdañsk, full av mursteinsstøv og umulig å finne. Den har nylig blitt gjort om til en kunstkino. De selger tsjekkisk øl og viser Chaplin-filmer i klasserom – enda fulle av skolebenker og krittlukt. Eller nei, Polen er den gamle damen som fortsatt jobber der, i garderoben (ølen er hennes ekstrainntekt).
