– Lars Monsen er full av dritt

6. februar, Spasibar, 02.00 (minst).

Marit Sunnanå Aalrust, magasinredaktør:

– Og så hadde det vært kult med en forbrukersak om friluftsliv!

Filip Roshauw, idiot:

– Ja, man kunne for eksempel gått på ski til Kikut og gjort det som en ekspedisjon. Vi kunne overnatta uti skauen på veien.

Marit Sunnanå Aalrust, entusiastisk magasinredaktør:

– Ja! Hei, Martin, du må også bli med tur!

Martin Bergesen, full idiot:

– Ja! Ja!

Alle sammen:

– Jaa! Jaa!

15. februar, Frognerseteren, 20.40:

Det er mørkt og kaldt på Frognerseteren stasjon. Misunnelige øyne følger noen velvoksne gutter som aker ned Korken. Innover mot Tryvannsstua blir alt svart etter få meter. Steinhard swix er tung å få på. Skiene er i grunnen ganske jævlige å få på de også.

6. februar, Spasibar, 02.30:

– Vi kan kødde med sånn Lars Monsen survivalist-greier.

– Jaa! Jaa!

– «NÅ har jeg bæsja på meg. Men, sånn er'e når du går i den svenske urskogen!»

– Hahaha!

– Jaa! Jaa!

– Og så kan vi gjøre som polfarerne og sove i samme sovepose.

– ....

– Sånn som Nansen, frem med bjørnefettet, liksom? Brokeback Kikut?

– Jaa! Jaa!

– Også kan vi ta med masse pensum på turen og slite oss ut med det opp bakkene!

– Og vet du det beste av alt? Jo jævligere det går, jo morsommere blir det på trykk.

– Jaa! Jaa!

15. februar, skogen, 21.05:

– Faen!

Det er bakker i Nordmarka. Mange. De er ikke store, men de svinger. Trær på alle kanter. Vinteren for akkurat ti år siden kreperte Sonny Bono og Michael Kennedy da de møtte barken med ski på beina. Martin tenker.

Skogen kommer nærmere. Kvister som stikker seg inn i halsen, kraniebrudd, lam fra livet og ned, testiklene trekker oppover. En løst knyttet sovepose på ryggen hjelper ikke på fraværende svinge- og bremseteknikk. Snøen virker tryggest.

– Faen!

Martin har gått ski før, men det var hjemme på vidda i Finnmark. Fordelen med vidda er at den er stor, og tom for trær. Det er heller ingen som går berserk med løypemaskiner på vidda. I Oslo, derimot, virker det som om målet er at alt skal være hardt som asfalt.

15. februar, Tryvannskleiva, 22.35:

Innover mot Tryvann er det stort sett bare lysløyper, og i Kleiva er det fremdeles folk. Bildet av Tryvannsstua som markas svar på Bogstadveien er komplett når ringetonen gjaller.

Redaktør Anders Schiøtz Worren, på telefonen med Filip:

– Hvordan går det?

– Nå er vi ved Tryvannskleiva.

– Dere er faktisk der ute?

– Ja, vi går sikkert i et par timer før vi legger oss.

– Herregud. Gi lyd fra dere. Jeg er faktisk litt nervøs for dette opplegget her.

16. februar, leirplass i Marka, 01.30:

– Faen, Filip. Trodde du virkelig at det gikk an å hoppe snøen ned i stedet for å bruke spade?

– Ja, litt sånn som når man var ung og lagde hoppbakke og tråkket unnarenn...

– .....

Filip, Martin og Leif sparker plass til engangsgrillen i den harde snøen. Om ikke annet for å få opp varmen i kroppen. Provianten er laksewraps. Grillen tennes og Martin går i gang med å tilberede stivfrossen salat og pesto på iskalde tortillaer. Fisken tas av grillen, god og varm i nevene, men i det skinnet er pillet av og wrapen er ferdigpakket, er den på vei tilbake mot frysepunktet. Brimi og Barmen kan dra langt pokker i vold med friluftskokkingen sin.

13. februar, puben på Blindern, 21.30:

- Burde vi egentlig ha med telt? Hvor kaldt kan det være ute i Nordmarka nå?

– Neida, det går sikkert helt fint å bare sove ute i sovepose.

16. februar, leirplass i Marka, 02.30:

– Hva driver du med?

Filip ser opp fra soveposen. Han har gitt ut å bla seg gjennom Augustins bekjennelser. Det er simpelthen for kaldt. Martin står på ett bein og balanserer med en dorull i hånda.

– Jeg skal isolere sokkene mine med dopapir, det er så jævlig kaldt på føttene.

Han hutrer seg ned i posen igjen.

– Hva var egentlig vitsen med dette?

– Jeg vet ikke. Kanskje Marka er litt som studiene... når du går i sporet så funker det for så vidt helt greit, men det er vondt når du faller og alle ser deg... du kan også gå utafor sporet, men da er det ingen som hører deg når du skriker....

– ...øhm.

De tar farvel med de siste glørne i det patetiske kvistbålet som kneler over engangsgrillen. Martin har fått litt varme i kameraet mellom lårene og intervjuer Filip for videodagboka.

– Nå har vi lagt oss oppå snøen i slak nedoverbakke, sånn som Lars Monsen gjør det.

– Gjør han det?

– Ja, jeg tror det.

– Hvordan er egentlig stemningen rundt Lars Monsen nå?

– Lars Monsen er full av dritt.

17. februar, hypotetisk VG-sak, side 5:

«TULLESAK BLE DØDSÅRSAK.

NORDMARKA: De tre utrente journalistene som fredag kveld hadde satt innover mot Kikut ble funnet omkommet av skigåere tidlig lørdag morgen.

– Dette er hvorfor dagens unge bare burde gi opp friluftslivet og innse at skog nytes best i høy oppløsning på flate skjermer, sier villmarkskjendis Lars Monsen i en kommentar.»

16. februar, leirplass i Marka, 09.30:

Filip, Martin og Leif våkner igjen, til lyden av friske stavtak og oppgitte sukk fra morgenbrigaden som passerer på velsmurte ski, tre meter unna leirplassen. Filip, Martin og Leif, derimot, drikker fra halvfrosne Imsdalflasker funnet i soveposene og nærer seg på steinharde hveteboller.

Fem kilometer til målet. Martin har null tillit til bakkene, han falt tjue ganger dagen før.

I den siste bakken opp mot Kikut går fiskebeinene til helvete og han faller igjen.

– Dette er grunnen til at jeg aldri går på ski.

– Jeg synes du har kommet langt, jeg, smiler en dame som hopper opp bakken.

14. februar, pressekonferanse for Kikut-ekspedisjonen 2008 på Fredrikke, 12.07:

– Øøøøhm. Og nå, i morra ettermiddag, setter vi altså fart mot Kikut for å beseire det ytterste punktet vi kan tenke oss for Universitas.

16. februar, Kikut (?), 11.30:

Suksess. Filip kommer tilbake fra disken på Kikutstua med en kopp kaffe og et beskjemmet smil.

– Jeg kikket på kartet over Nordmarka og tenkte på en ting. Vi har hele tida sagt at vi skal til Kikut. Nå er vi strengt tatt bare på Kikutstua. Kikut er toppen som ligger hundre meter opp.

– Ja, ja.

Hjem er målet nå. De svelger atter et nederlag ned med kaffen, spenner på seg glatte ski og tryner ned bakken mot Bjørnsjøen, starten på en lang og antiklimatisk retrett. Mål og mening er fjerne blåner, men Leif og Filip tror de er inne på noe når de når Sognsvann og venter på Martin, som trasker ned med skiene i hendene.

– Jaja, vi er antagelig de minst kvalifiserte skiløperne som noensinne har nådd Kikutstua. De slappeste folka som har vært ute i Nordmarka denne vinteren. Det er da noe.

21. Februar, nyhetssak Leif fant i Ringblad.no:

«MÅ REDDES FRA NORDMARKA

En mann er utslitt og alene i Nordmarka, og har bedt om hjelp.

Mannen har selv klart å melde fra om at han er så sliten at han ikke orker å komme seg hjem på egen hånd. Politiet i Hønefoss opplyser ved 20-tiden torsdag at de holder på å organisere bergingsaksjonen. Mannen skal ikke være skadet på noen måte.»