Jeg skulle drikke minst fire forskjellige ølsorter på en pub hver fredag. Gå på musikal og teater. Traske på markeder, spise curry i Brick Lane og stikke innom Karl Marx’ grav. London skulle bli min by.

KORRESPONDENT: Anne Leifsdatter Grønlund

Men jeg lever ikke i London. Jeg ble tatt opp i et annet samfunn, i hjertet av London, et sterkt komprimert og folksomt univers, et universitet kalt LSE (London School of Economics and Political Science). Hadde det ikke vært for at jeg kjører to-etasjersbuss over Waterloo Bridge for å komme til skolen, kunne jeg egentlig befunnet meg i hvilken som helst by.

Jeg er i godt selskap. Kronprins Haakon gikk her, sønnen til Gaddafi går her. Bill Clinton holdt foredrag her for et par år siden, og Rwandas president var innom i høst. Mohammed Yunus står på programmet i februar. Jeg går på et universitet hvor debattkulturen settes høyt. EU-kommissær for utvikling og humanitær bistand, Louis Michel, ble kalt drapsmann av rasende kongolesere da han kom for å snakke om «den uunngåelige alliansen» mellom Europa og Afrika. Israelere og Palestinere fyker i tottene på hverandre på universitetsmøter. Erik Solheims nye idol på bistandsfronten, Paul Collier, var her og fortalte oss hvordan vi skal gå fram for å eliminere verdens fattigdom.

LSE-regimet suger deg opp i et akademisk økosystem som får deg til heller å gå på ikke-obligatoriske forelesninger eller å ta på deg verv i tre forskjellige studentforeninger og en praktikantplass på et forskningssenter enn å dra på by’n. Det skumle er at du ikke merker det selv. Direktør ved LSE, Howard Davis, liker å få deg til å tro at du er del av noe større, mens studentunionen raser mot stengetid av biblioteket ved midnatt, og horder av studenter har signert på døgnåpent bibliotek.

LSE-livet kan oppsummeres som usaklig mye å gjøre, en hel del øl der samtaleemnet ofte går ut på å redde verdens problemer, en latterlig stor porsjon stress og langt flere studenter enn det er plasser, uansett hva det gjelder. Så skal jeg ha noen forhåpninger om å få med meg Mohammed Yunus den 15. februar burde jeg kanskje ta med meg soveposen og legge meg utenfor kontoret til studentunionen med en gang.

Jeg tror jaggu det er blitt akademiker av meg. Og i går var det en mus i biblioteket.