Udebutert

INT. LILLIANS LEIEGÅRD – KVELD

[...]

LILLIAN (O.S.)

Hva er det?

ERIK

Nei, altså.. ja.. Boken min er antatt!

Lillian roper og kaster seg fornøyd rundt halsen på ham. De klemmer hverandre hardt.

ERIK

Det er jo sikkert mye arbeid å gjøre før den er klar til å komme ut. Men likevel.

Se, se! Unge forfattere! De vandrer over Frederikkeplassen på Blindern hver dag, en gutt her, et par jenter der, skjulte drømmere blant studentene.

Prøv; spør dem om de skriver en bok! De ser blygt ned, svarer til nød «kanskje» eller blir avvisende: «dette vil jeg ikke snakke om!» Noen av dem samler seg i skrivegrupper, sammen sterkere, men selv sammen vil de ikke, må ikke, kan ikke ha et ansikt enda. «Beklager, men lykke til med artikkelen!» De går tilbake til lesesalene, hviler hodet mot bordflaten. Kant og Sokrates virker fjernt, det er den store romanen som hviler bak øynene deres.

La oss formulere et nytt begrep for disse menneskene: udebutanter. De som venter og håper, kanskje slåss med selvtillit og blinkende markører i Word midt på natta, den setningen er ikke bra nok, delete, delete. Hemmelig for alle. Men en dag, en dag...

Det er som den pinglete fyren som trener vekter og situps hver dag på gutterommet, fast bestemt på å ha en tight kropp han kan vise frem for strandløvenes blikk til sommeren. Så usikker at bare fastlegen har sett ham naken. Til sammenligning: Om du skriver bøker, er bokforlagene ofte fastlegene, de eneste du tør vise deg naken for og spørre: «Er det noe galt med meg, eller er jeg bra nok?» Både fastleger og forlagskonsulenter har forresten taushetsplikt.

En av de få udebutantene som ikke har vært redd for å avsløre forfatterambisjonen for offentligheten er masterstudent på litteraturvitenskap, Leonard Ibsen (26). Med et slikt navn var det vel kanskje vanskelig å skjule uansett. I fjor var han fremme med krass kritikk mot metodene på Forfatterskolen i Bø, og han har fortsatt mye på hjertet om den saken. Men, når det kommer til egne ambisjoner, er det vanskeligere å få ham i tale.

– Hva skriver du om?

Leonard blir stille, ser seg til siden. Tenker.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som blir presentert av Norge i norsk offentlighet, er det han til slutt nøyer seg med å svare.

– Er det kjernen i det du skriver?

– Kanskje.

– Hvorfor er det ingen udebuterte som vil si noe om skrivingen sin?

– Mange er vel litt følsomme mens de driver med noe. Jeg tror det er fint å få tilbakemeldinger, men da av folk som er veldig interessert i det du har skrevet.

Leonard, som kan legge ut om modernismens uredelige tvetydighet og mangelen på samfunnskritikk, blir plutselig unnvikende. Han har gått så langt som å nevne en egenskrevet romanåpning fra Shanghai, om forholdet til fremmede kulturer og produksjonsforhold, men lenger kommer det ikke. Det er faktisk lettere å få ham til å snakke om slektskapet med Ibsen, selv om en skulle tro han ville vært smålei av et sånt spørsmål etter 26 leveår. Fetteren til tippoldefaren, muligens.

– Hvorfor vil du bli forfatter?

– Jeg tenker at man vil skrive fordi man har noe å fortelle.

En tom skjerm kan minne litt om marmorblokka Michelangelo fikk utlevert da han skulle forme sitt bilde av David. En truende klump av muligheter og valg. Tre år tok den statuen. Edy Poppy brukte visst sju år på sin debut, «Anatomi. Monotoni». Hvor mange hemmelighetsfulle udebutanter finnes der ute? Et dokument på en laptop er tross alt enklere å gjemme bort enn en fem meter høy marmorblokk.

– Det var mest skummelt. Jeg visste ikke om jeg skulle være redd eller hva, men det gikk ganske stille og rolig for seg, forteller Elizabeth Kirknes (20) om debuten. Hun er glad det ikke ble for mye oppstuss. Som 17-åring sendte Nøtterøy-jenta et utkast inn til Juritzen forlag og fikk positiv tilbakemelding. 6. august i fjor kom romanen «Tilnærmet lik midlertidig». Hovedpersonen Leona møter en navnløs gutt i en snøstorm. Mange år senere møtes de igjen, kjærlighet oppstår, men ender brutalt.

– Personene jeg skriver om er mest fiktive, men alle har bittelitt av meg i seg.

Tilsynelatende en småsjenert jente med drilldans som sin mest markante hobby. Men, hun bygde en verden inni seg, merket seg samtaler, små anekdoter, enkeltepisoder, knyttet dem sammen i en fortelling. Etter hvert som hun fylte ut, utbroderte det seg selv.

– Hva gir det deg å skrive?

– Man får rensket opp i sitt eget system. Jeg mistrivdes første året på videregående og sluttet med mange fritidsaktiviteter. Det er en måte å fokusere kreativiteten sin, jeg oppdaget at det å skrive kunne være noe annet enn å skrive stiler på skolen.

Mange av de aller første tingene hun skrev, ble etter hvert inkorporert i debuten.

– Det er kanskje litt rart at jeg begynte rett på uten å øve meg først...

– Er du et naturtalent?

– Nei, det vet jeg ikke, men...

Som talløse debutanter før henne har hun bladd opp på avisenes anmeldersider, sommerfugler i magen.

– Det er alltid skummelt å lese andres meninger, om de har misforstått noe. En i BT mente jeg burde ha skrevet hele greia som lyrikk. Jeg tror det hadde vært vanskeligere for meg, men kanskje morsommere for henne å anmelde.

Elizabeth er nå på sitt fjerde semester i allmenn litteraturvitenskap, ikke fordi hun nødvendigvis sikter mot en forfatterkarriere, men fordi hun liker å lese.

– Jeg har egentlig ikke hatt en drøm om å bli forfatter, men driver og skriver hele tida. Vi får se hva som skjer.

– «Forfatterdrømmen» høres ut som noe man lykkes eller mislykkes med som menneske, det er veldig ødeleggende for meg. Om det ikke skjer noe blir man så liten.

Jenny Hval (27), også kjent som musikkartisten Rockettothesky, er masterstudent i litteraturvitenskap. Hun har vært innom Aschehougs forfatterskole, har til og med fått med et par tekster i antologier, men å jobbe mot utgivelse mellom to permer er fjernt fra hennes tanker nå. Da hun var yngre, kanskje, men nå tiltrekkes hun mer av improvisasjonsskriving, uferdige tekster, sangtekster, selve skriveprosessen.

– Jeg hadde en periode der jeg tenkte «har jeg ikke gitt ut noe når jeg er 25, er det ikke noen vits». Så kom jeg til 24 og tenkte «oh my God, misbrukt talent! Nå må jeg skrive noe langt!»

Men interessen skiftet, og nå jakter hun på nye former skriften kan ta, og skriver mer personlig.

– Ikke til hele verden eller et forlag, som hun selv sier.

– Drømmer er en klisjé som man skal unngå om man vil skrive. Så lenge man bare drømmer om det, får man ikke skrevet det man skal. Det å drømme om å bli stjerne, å få kredden, det er som å drømme om å være vidunderbarn.

Hun forteller om venner hun har e-post-forbindelse med, hvor mailene kunne blitt en fantastisk bok.

– Men de tenker ikke på det som skriving.

Jenny er ikke den eneste som lar være å jage utgivelser. For Marthe Hagen (21) er det å skape sine egne fortellinger mer enn hobby enn noe annet. Hvert år, i november, deltar hun i den internasjonale skrivedugnaden NaNoWriMo. Da setter jusstudenten seg i sofaen med Macbooken og knatrer i vei på tastaturet, etter at kjæresten har lagt seg. 50 000 ord på 30 dager er målet. Det lengste hun har klart hittil er 25 000.

– Alle tenker at om man skriver, så skal man bli forfatter. Jeg tror faktisk ikke jeg har lyst til det. Eller, jeg vet ikke.

For Marthe er det først og fremst gøy å skrive. Hun slipper presset om at hver setning skal klinge perfekt. Dermed blir skjermen en lekeplass i stedet for en marmorblokk.

– Jeg liker å skape stemninger og personer, å utforske andres liv. Det blir litt som å lese, bare at det er mye mer fritt. Du kan velge akkurat hvordan ting skal gå og hvem som skal gjøre hva.

Det sosiale aspektet appellerer også. Deltakerne heier hverandre frem, sammenligner wordcount og hjelper til med research.

– Nå i høst møttes en del av oss i Oslo-området på Deichmanske på Majorstua, delte erfaringer og hadde en konkurranse om hvem som kunne skrive mest på et kvarter. Nano går mer på kvantitet enn kvalitet. Man skal bare skrive, og heller redigere senere.

Å prøve å få noe publisert har hun aldri gjort. Men det finnes nok av andre.

INT. FORLAGSKONTOR – DAG

Et kontor. Erik sitter og snakker med Jan Eivind (forlagsredaktør i 40-årene) og Johanne (27 år, pen forlagskonsulent). [...]

JAN EIVIND

[...] Nå slipper jeg heldigvis å lese alt, men vi slet oss gjennom mange elendige debutantmanuskripter denne våren, og ditt var absolutt et lyspunkt.

– Innimellom kommer et følgebrev som er så snålt at du ler deg i hjel, eller som er så langt ute at du lurer på om det går an, eller er så sørgelig at du får en klump i halsen. Irene Engelstad er Gyldendals hovedkonsulent for skjønnlitteratur, og professor ved UiOs nordiske litteratur og språkstudier. Hvert år anslår hun at forlagene får tilsendt mellom 7-800 manus, over 90 prosent av dem fra udebutanter. En voksende bunke av papir gjennomgås av tre redaktører, redaksjonssjefen og Engelstad en gang i uka på manusmøte.

– Det høres kanskje litt ubarmhjertig ut, men ikke alle manuskriptene leses fra side 1 til 100. Det er jo også en del manus hvor uerfarne folk også vil kunne se at «dette er ikke noe å utgi, dette er ikke av interesse.»

Manusene sorteres i tre bunker: Den fryktede refusjonsbunken, andre i en kanskje-bunke til nøyere gjennomlesning av redaksjonen.

– Og så er det de som man ser er «whoa! Dette ser interessant ut!» Da går det til seriøs lesning.

– Er det mange av innsenderne som studerer?

– Det er vanskelig å vite, men av 37 debutanter alt i alt fra alle forlag, ser det ut som 9 er studenter eller er ferdig med studier nokså nylig.

Engelstad deler innsenderne i tre grupper: En gruppe er de som skriver ut i fra et uttrykksbehov og gjerne har en spesiell historie de vil formidle. En annen er de med en stor kunstnerisk ambisjon.

– Det er ikke alltid evnen er stor nok. Jeg tenker ofte på folk som er flinke til å tegne og male, glade amatører som nøyer seg med å være amatører og ikke sender inn til høstutstillingen. Men jeg tror det er mindre tilfredsstillende å ha diktbunken liggende i skuffen enn å ha maleriene på veggen hos bestemor.

Den tredje gruppen er de som har et ønske om å gjøre seg gjeldende i kulturlivet, bli synlige, omtales i avisene, motta priser.

– Blir et manus som en søknad til hagefesten?

– For noen unge mennesker tror jeg det er en fristende måte å bli med der det skjer. Det er fremdeles mye beundring rundt forfatterrollen.

Forfatterrollen. Selve målet. Denne mytiske personen som lever sitt bohemske, lett forfyllede liv og hamrer løs på et tastatur i spastiske anfall av guddommelig inspirasjon, ord som skal leve evig.

– Ja, jeg har selvfølgelig et hull i taket som Gud kan komme rett gjennom, tøyser Johan Harstad (28). Sist høst slapp han sin fjerde bok (og andre roman), «Hässelby», om Albert Åberg som voksen lagerarbeider på Clas Ohlson. Nå sitter han og prater om hvordan det har blitt så mye papirarbeid utenom skrivingen at han egentlig skulle hatt en sekretær.

– Jeg lever vel dårlig opp til forfattermyten, at jeg har rare døgnrytmer må være det eneste. Ideelt sett skal man drikke absint og bo i Frankrike rundt 1890. Og det er jo problematisk å få til, rent praktisk.

Likevel, han har prøvd.

– Jeg forsøkte absint, og har aldri vært så dårlig før. Noen andre jeg var sammen med våknet opp på et tak i Bærum. Folk var spredd over hele byen på grunn av den flaska.

For Harstad føles det rart å skulle intervjues som «den etablerte».

– Samtidig ville jeg lyve om jeg ikke sa at det føles litt godt også, da har jeg klart den første etappen.

Han beskriver det å bli forfatter som en lang vei man går, et langsomt og tålmodig yrke.

– Jeg blir så oppgitt når jeg møter folk som sier de har prøvd og prøvd å bli forfatter og det viser seg at de har forsøkt å skrive i seks måneder. Har man ikke tålmodighet, er man på feil sted i utgangspunktet.

De fleste kan ikke leve bare på bøkene sine, selv har han gjort alt fra spillanmeldelser i Rocky til å skrive essays og forord ved siden av. Han mener mange er unødvendige redde for å ta kontakt med forlagene. Engelstad var hans første redaktør, og han beskriver henne og kollegene som en trivelig gjeng man kan «slå seg løs i kaffeslabberas» med.

– Om man visste hvor hyggelige de er, ville man blitt mindre såret av refusjoner. Det er ikke verdens undergang. Vil man virkelig dette, skal det ganske mye til for å få det ødelagt.

Og så forteller han om den store opplevelsen det var å stå på forlaget, sin første bok i hendene, en stygg lefse på 92 sider.

– Man har et øyeblikks følelse av udødelighet. Det er borte dagen etter, men... Da er det i hvert fall gjort.

EXT. GATER OSLO VEST – DAG

[...]

De stopper foran en postkasse. Phillip skyver konvolutten sin inn i den. Erik nøler med å gjøre det samme. Phillip smiler til ham.

PHILLIP

Det er jo nå det begynner, ikke sant.

Erik dytter konvolutten sakte inn.

Utdragene i teksten er hentet fra Joachim Trier og Eskil Vogts manus for filmen «Reprise». Det er gitt ut på Tiden forlag.