SJEF: Egil Heiner har i kraft av ledervervet i SiO ansvar for blant annet 2000 daglige dagensporsjoner og et utall hybler.

Heinert

Norges mektigste student mener at alt kan diskuteres, men han ser helst at du styrer unna kaffeprisene og LSK-hetsen.

Publisert Sist oppdatert

Navn: Egil Heinert.

Alder: 24 år.

Aktuell med: Nyvalgt leder av SiOs hovedstyre.

Utdanning: Lektor- og adjunktprogrammet.

Heinert trodde alle satt i komiteer. Så da han som ny student i Oslo og nyvalgt representant i Velferdstinget ble spurt om å sitte på en komité, sa han ja. Siden går det slag i slag. Vedtak fattes, innstillinger innstilles og utvalg nedsettes. Etter knapt tre år har studentpolitikeren fra Sosialdemokratene nådd den høyeste tind i Oslos studentdemokrati; hovedstyreleder i Studentsamskipnaden i Oslo (SiO).

– Det er så langt man kommer.

– Og så er det over?

– Ja.

«Løvebakken barnehage». Studentpolitikken, eller for den saks skyld studentoffentligheten i Oslo, har kanskje ikke det gildeste ryktet. Det regjerer en oppfatning om at folk nærmest bruker det som en slags øvelseskjøring for andre og større arenaer. At det er noe kalkulert og litt overdrevent over engasjementet. Heinert har tidligere sagt at studentpolitikere ikke er sære, med unntak av ham selv.

– Dere ses gjerne på som broilere.

– Altså, det er Universitas som er broilerfabrikk nummer én på Blindern! Seriøst, jeg kjenner veldig mange i studentpolitikken etter hvert, og det er fryktelig få som er drevet av rikspolitikerambisjoner.

Heinert hadde aldri organisert seg politisk før han kom på Blindern. Det er ikke noe stort miljø for det på Lørenskog. Men for de som kjenner ham fra gammelt av lå det likevel i kortene. Han var ordstyrer i skoledebattene, han leste avisen forfra. Selv sier han at han liker å tro at han kan snakke for seg.

– Er du en kranglefant?

- Jeg liker en god diskusjon - noen ganger er krangling formen.

– Jeg liker en god diskusjon – noen ganger er krangling formen. Men jeg syns det er viktig å ikke henge seg opp i små uenigheter. Typ en gang jeg satt i bilen og hørte på A1s versjon av «Take on me» med en jeg skulle jobbe sammen med hele sommeren, og han insisterte på at det var uvanlig å høre en coverversjon som brukte originalteksten. Jeg kunne hengt meg opp i det og kverulert, men jeg endte opp med å si at han sikkert hadde rett. Jeg skulle jo jobbe med ham hele sommeren.

Andre ganger er uenighetene større. I november 2006 får Heinert gjennomslag i Velferdstinget for at studentforeninger som diskriminerer skal miste støtten. I debatten rundt resolusjonen sier Heinert at noen studentforeninger bidrar til å legitimere hatkriminalitet, og navngir Oslo Kristelige Studentlag og Muslimsk Studentersamfunn. Det ampre ordskiftet som følger sneier innom fortolkning av Paulus’ brev til romerne og den akademiske definisjonen av diskriminering uten at noen blir enige eller fornøyde.

– Det var veldig leit. Jeg var forbanna da jeg gikk på talerstolen, og det var ikke noe lurt. Men jeg står for det jeg sa, altså. Til slutt ble vi enige om å være uenige.

SJEF: Egil Heiner har i kraft av ledervervet i SiO ansvar for blant annet 2000 daglige dagensporsjoner og et utall hybler.

Til syvende og sist er det kun ett område av livet hvor Egil Heinert nekter å inngå kompromiss. Lojaliteten til Lillestrøm Sportsklubb er absolutt og ukrenkelig.

– Det med LSK har nesten vært litt usunt.

Søndagene i barndommen kunne han være på Åråsen halve dagen sammen med kompisene – en time før kampstart og et par timer etterpå, i håp om å få komme inn i garderoben.

– Sånn var det, ikke sant – det er ikke mer enn ti år siden. Plutselig satt jeg ved siden av Frode Grodås inne i hjemmegarderoben og så Ståle Solbakken komme ut av dusjen. Toppfotballen er ikke sånn lenger.

Hadde Heinert hatt tid, hadde han forsøkt å kombinere akademiske interesser med fotballidenskapen.

– Jeg skulle gjerne hatt en forelesningsserie om fotball, en akademisk supporterforening, hvor vi inviterer fotballinteresserte akademikere. Typ Øystein Sørensen, som er LSK-fan. Han kunne holdt et kontrafaktisk historieforedrag om fotball.

– Noe sånt som «Hva om LSK faktisk vant noe»?

– Hør her, nå tok vi cupen i fjor! Det var jævla viktig.

Og der var plutselig temperaturen mange grader høyere – kanskje politikeren Heinert vokste fram av å bla igjennom avisen etter at han hadde gjort seg ferdig med å granske sportssidene?

– Jeg husker da Dagbladet kom med eget bilag om sport, hvor de hadde en spalte med leserinnlegg. En blanding av sterke meninger og sport! Det er jo perfekt.

Og kanskje også like greit at det nettopp er sport som er gjenstand for de sterkeste utbruddene. Heinert drar hjem til Lørenskog på kampdag, spiser middag, drar på kamp, møter vennene han har vært på Åråsen med halve livet, finner sitt faste sete og skjeller ut besøkende lag. Men så er det tilbake til Oslo, et sted han ville flytte til allerede som tiåring, uten helt å vite hvorfor. Der skal han forsøke å tale saken til alle studenter, på besøk fra alle kanter av landet og fra alle sosiale lag. Da blir han mer forsiktig.

– Jeg kan sikkert være et traurig intervjuobjekt.

– Du kan bli oppfattet som en politisk tørrpinn?

– Når jeg er på jobb, så er jeg på jobb.

Han tar seg tid når han svarer. Trekker på skuldrene, veier ordene, ber om mer betenkningstid. Forsøker å finne anekdoter for å illustrere, gjerne innledet av det svorske fyllordet «typ». Han forteller om da han i praksis på en skole med lektor og adjunktprogrammet kunne bruke filmen Oceans 13 for å forklare hvordan tunnelen under den engelske kanal er gravd ut.

– Hvorfor studerer du til å bli lærer?

– Jeg studerte statsvitenskap, men ville ha mer håndgripelighet. Så jeg gikk til studiekonsulenten – my man – og fant ut at det kunne være noe. Jeg stikker til ham hvert semester. Han oppdaterer studieplanen min for meg – er det en ting jeg virkelig ikke skjønner, så er det studweb.

Det blir ikke så mye tid til studier det neste året, men Heinert vil prøve. Han benytter seg ikke så mye av kontoret på Vestgrensa, men foretrekker å jobbe andre steder;

– Typ lesesalen eller kantina.

Men samme hvor han er på universitetet, så er han i SiO-land.

– Når du sitter og spiser med kompiser, for eksempel, så spør de gjerne hvorfor brødet har blitt dyrere, eller hvorfor prisen på kaffe har gått opp fra ni til ti kroner.

– Kaffeprisene er kanskje for studentpolitikken det bensinprisene er for rikspolitikken?

– Kanskje det. Alle drikker kaffe – Det er en lett håndgripelig del av det jeg driver med, ikke sant.

– Ja, for det er ikke nødvendigvis så enkelt å forstå ellers?

– Nei, det er et sammensurium. De har laget sånne flytdiagrammer med en slags oversikt over studentdemokratiet. Og nå har jeg vært med i tre år, så jeg forstår hva som står der, men jeg ler når jeg ser det. For meg er det kunst, for andre er det uforståelig. Piler som går i alle retninger – jeg kunne skrevet en bok om det der.

Om han klarer, vil han gjøre studentpolitikken litt enklere. I 2008 er bedre løsninger på nett og sammenslåing av SiO og Oslo- og Akershushøgskolenes Studentsamskipnad, OAS, som gjelder.

– I Oslo har vi to samskipnader – to parallelle studentdemokratier. Det er meningsløst. Man står sterkere sammen.

Men det er et stykke fram dit. Og i mellomtiden dukker andre opp – plutselig lekker dassene på Siloen, andre ganger støter han på studenter med særskilte behov. I mellomtiden er studieprogresjonen noe usikker, det spørs om han klarer å møte opp nok. Det som er helt sikkert er at han kommer til å miste flere kamper på Åråsen enn han liker. Og plutselig, etter fire år, vil Egil Heinert være ferdig i studentpolitikken.

– Men du har altså virkelig ikke lyst til å gjøre yrkespolitiker av deg?

– Nei. Jeg vet ikke, kanskje jeg vil jobbe innenfor en organisasjon. Kanskje blir jeg lærer.

– Eller kanskje styreformann i LSK?

– Det tror jeg ikke. Det er ikke gjort i en håndvending.

Heinert tenker litt. Mumler.

– Styreformann i LSK…

Trekker på skuldrene.

– Kanskje det.

Powered by Labrador CMS