BYØKOLOGISK: Marte Rua Sørbye fremmer kollektive løsninger. Snart kan bygården bli et byøkologisk pilotprosjekt.
BYØKOLOGISK: Marte Rua Sørbye fremmer kollektive løsninger. Snart kan bygården bli et byøkologisk pilotprosjekt.

Boligpolitikk

For noen studenter er det å bo langt mer enn å bo.

OKKUPERT: «Hilde» kjemper mot det etablerte ved å okkupere.
OKKUPERT: «Hilde» kjemper mot det etablerte ved å okkupere.

Filosofistudent «Hilde» står utenfor bygården i Fossveien 20 på Grünerløkka. Natt til fredag 23. november ble det hennes nye hjem. Da klatret et tjuetals ungdommer opp på taket, balanserte på sleipe taksteiner og smøg seg inn gjennom vinduet. Sånn er overtagelsen når man okkuperer.

TREHUS: Christian Hennie vil bevise at man kan bo lite forbruke lite.
TREHUS: Christian Hennie vil bevise at man kan bo lite forbruke lite.

Også kunsthøgskolestudent Christian Hennie klatrer i høyden når han skal hjem. Opp fem meter og inn gjennom en luke i gulvet. Hennie sluttet nemlig ikke å bygge trehytter som barn. I dag er hans selvkonstruerte syv kvadratmeter like mye et kunstprosjekt som bolig, men også politikk. Det gjelder å forbruke lite, på liten plass.

En slik tankegang preger også sosiologistudent Marte Rua Sørbye og hennes samboere, i det som blir et pilotprosjekt innen byøkologi. Alle tre har tatt andre veier hjem enn via køene til Studentboligene og Finn.no. Å bo er langt mer enn å bo.

– DET ER HELT absurd at kommunen og private aktører med støtte i loven kan sitte på massevis av tomme boliger samtidig som cirka 1200 av Oslos innbyggere er husløse.

«Hilde», som ikke vil at identiteten skal avsløres til noe mer enn filosofistudent og husokkupant, argumenter engasjert. Hun bruker sterke ord når hun beskriver sin oppfattelse av samfunnet hun lever i.

– Frihet kan ikke kjøpes for penger. Vi må ta den tilbake! For den er blitt tatt fra oss, og erstattet med velstandsapatiens klamme grep, fortsetter hun.

Når «Hilde» trenger en pause fra madrassen på gulvet i Fossveien bor hun hos venner.

– Jeg har ikke noe annet sted å bo, sier hun og forteller at hun sover godt, men er vár på lyder i tifelle politiet «skulle prøve seg» i løpet av natten. Redd er hun ikke.

– Jeg har ingenting å miste så jeg har ingen grunn til å være redd.

LITT LENGER ØST, i Enebakkveien 37 på Galgeberg, holder 10 barn og 15 voksne til. De bor økologisk, billig og sosialt. I hvert fall er det planen, hvis beboerne og kommunen blir enige. Husbanken garanterer i underkant av 200 000 til prosjektbeskrivelse. Marte Rua Sørbye bor i femte etasje med 60 kvadratmeter for seg selv, utenom de gangene hun har besøk. Og det er ganske ofte.

– Det er stadig barn innom. Her går vi inn og ut av leilighetene til hverandre, forteller Sørbye.

Oppover den iskalde trappa vitner gamle demonstrasjonsplakater med knyttnever og dødningshoder om at etablerte institusjoner ikke alltid er på husets side. Inne i leiligheten er veggene malt i friske farger dekorert med bilder av barn og vennegjenger. Gulvet er skjeft, tepper fungerer som dører og det er varmt. Snart skal Sørbye og de andre beboerne ha funnet en tilfredsstillende alternativ energiløsning.

– Vi skal prøve ut nye løsninger på boform, materialer, gjenbruk og energi, forteller hun ivrig.

– Vi håper å få såpass med erfaringer at vi kan inspirere andre, og bli en lokal og nasjonal læringsarena for byøkologiske løsninger. Det handler om å finne måter hvor bolig i by drives bærekraftig, fortsetter sosiologistudenten.

– Noen må jo gå foran og vi er villig til å ta en del risiko for å prøve ut nye ting.

Sørbye forteller at ved å velge kollektive løsninger har man tid til å gjøre andre ting enn bare å jobbe for penger. Det er billig, og hun rangerer det til det beste stedet hun har bodd, selv om det betyr å dele bad med 24 andre personer.

– Man tilpasser seg. Vi kan ikke leve som om vi bor alene og være en time på badet om gangen.

Og det vitner om idyll. På gulvet ligger gjenglemte leker fra barna som opererer i flokk, som de andre beboerne tar seg av når foreldrene trenger avlastning. Kollektivånden gjelder andre også.

– I går hadde Peder i første båret ved og lagt utenfor døren min så jeg slapp å bære de opp fem etasjer, forteller Sørbye med et smil.

Men de er ikke bare en stor lykkelig familie.

– Vi har også diskusjoner. Det krever krefter og bo sånn. Vi må ha engasjerte folk som er villige til å bo på en annen måte, sier hun.

Derfor må man skrive søknad om man har lyst til å flytte inn i Enebakkveien 37.

HOS CHRISTIAN HENNIE gynger det. Fra inngangspartiet som er en luke i gulvet skimtes campingvogner og røde brakker. En liten samling som går under navnet «Brakkebygrenda.» Trehytta sto ferdig for to år siden. Når det blåser og hytta vaier i vindens retning blir Hennie ekstra observant boltene som har begynt å bøye seg. Han er ærlig, han kan være redd.

– Noen ganger, konstaterer han.

Hennie åpner vinduet før han går i gang med å lage middag. Løkos blir fort dominerende på sju kvadratmeter.

Til sammen har ikke hytta kostet mer enn 2000 kroner.

– Og det var for skruer og snekkerbuksa. Snekkerbuksa var jævlig dyr.

Huset i treet er laget av resirkulerte materialer fra Kyss frosken-prosjektet på Tullinløkka, og supplert med tilbyttet materiale eller funn fra containere.

– Jeg vil gjerne bevise at man ikke trenger en leilighet på Bygdøy Allé til 10 000 kroner måneden for å ha det bra. Før jeg flyttet hit måtte jeg kvitte meg med halvparten av det jeg eide. Jeg måtte spørre meg selv hva jeg trenger. Jeg har kommet fram til at det er gode venner, ha det varmt og muligheten til å koke meg kakao.

I tilegg til at det lille huset er en politisk statement med sine lave kostnader og bruk av gjenbruksmaterialer, ser Hennie også på boligen som et kunstprosjekt.

Reaksjonene er mange.

De fleste synes det er artig at jeg bor sånn, men jeg har også møtt en del som har høydeskrekk og som har vært skeptiske til å komme på besøk.

Christian Hennie, trehusbeboer.

– De fleste synes det er artig at jeg bor sånn, men jeg har også møtt en del som har høydeskrekk og som har vært skeptiske til å komme på besøk, sier han.

– Men jeg har klart å lure dem opp til slutt, legger han til med et smil.

PÅ GRÜNELØKKA HAR «Hilde» mer enn eksamener å bekymre seg for.

– Jeg håper på det beste, men tar en dag av gangen. I beste fall får vi beholde stedet og får muligheten til å vise hva slags ressurs vi kan være for nærmiljøet. Skulle vi bli kastet ut er det flere andre steder å ta av.

Hun medgir at det kan være slitsomt.

– Det er mye opp og ned. Det krever en hel del å skulle kjempe mot det etablerte statsapparatet. Man må ønske å gjøre mer enn å bare bo hvis man vil bo okkupert. Det tenderer til å bli en heltidsstilling å skulle leve på sida av samfunnet.