Waagestykket

Det er sommer 2006. Familien Waage er på ferie på Rhodos. Mens andre ligger på stranda og nyter stikket fra solstrålene, sitter fredsforsker Hilde Henriksen Waage konsentrert og følger helikoptrene som seiler over himmelen, ut over havet, mot et inferno noen hundre mil unna. Med blikket følger også en lengsel etter jobben, forskningen og kildene.

– Jeg klarte ikke å koble ut krigen i Libanon og på Gaza-stripen. På Rhodos satt jeg på stranda og kommenterte situasjonen for norske medier kontinuerlig i en uke. Da foreslo sønnen min å kaste mobiltelefonen på sjøen og la den seile ned til alle vennene mine i Midtøsten.

NYANSATT PROFESSOR I historie Hilde Henriksen Waage sitter på kjøkkenet hjemme i Bærum og lar albuene hvile på bordplaten. Rundt henne er rene flater, ikke en flekk, ikke et støvkorn. Orden, systematikk og struktur.

– Militær disiplin, forklarer hun.

– Det er det som må til når man er fredsforsker, har tre barn, mann og bikkje.

Waage ler. Latteren er inndradd, mer som et flir mens hun ser ned i fanget.

– Må du ofre mye for den posisjonen du har?

– Mange sier jeg gjør det, men ikke jeg. Vil man ha en slik jobb, må man ta noen valg. Det kunne selvfølgelig ha vært koselig med mer sosialt samvær, men det føles ikke som noe offer.

– Mener du man bør stille slike krav til kvinner som vil inn i akademia?

– Kompetansekravene til vitenskapelige stillinger er store. Man kan heller ikke sette barn på publikasjonslisten sin. Det er klart det er en krevende kombinasjon.

– Du har jo klart det.

– Ja. Men jeg stiller harde krav til meg selv og hva jeg skal utrette. Jeg surrer ikke akkurat med tiden. Jeg er ikke glad i kvinner som sier de blir så slitne fordi de gjør så mye hver dag. Man får rett og slett ikke tid til alt. For min del må alt helst være planlagt én måned i forveien.

Det er ofte familien det går ut over. Waage forteller om en gang da sønnen var liten. De var på vei opp en trappeoppgang der det luktet så godt av nybakte boller, så han spurte henne pent om ikke de også kunne bake boller når de kom hjem.

– Vet du hva jeg svarte? «Bake boller, nå?! Det er det dummeste jeg har hørt!» Stakkar.

HILDE HENRIKSEN WAAGE beskrives ikke som et helt vanlig menneske. I juni i år ble hun ansatt som professor i historie ved Universitetet i Oslo, og måtte ofre sin 21 år lange tjeneste ved Institutt for fredsforskning. Hun beskrives av kolleger som en uhyre beskattet medarbeider.

– Jeg ville jo ikke forlate PRIO (International Peace Research Institute, Oslo, journ. anm.), men jeg kunne ikke la denne sjansen gå fra meg. Det er likevel en befrielse å komme til universitetet der jeg slipper å tenke på hvor mye jeg må tjene og hvor pengene kommer fra.

I hele sin karriere, helt siden hovedfaget, har Waage gjort kritiske undersøkelser av Utenriksdepartementets (UD) rolle i Midtøsten.

– Det er klart det er en problematisk dobbeltrolle å melke UD for millioner til forskningen min og samtidig ligge i en kontinuerlig konflikt med dem. Dette slipper jeg heldigvis på universitetet.

KONFLIKTEN STARTET tidlig. Det er kveld, bittelille julaften, 1987: Waage har levert hovedfagsoppgaven sin og tatt juleferie. Så ringer telefonen hjemme hos familien. Moren forteller at UD vil snakke med henne.

– De ville ha et møte neste dag. Jeg ante ikke hva som foregikk, derfor tok jeg med veilederen min, Helge Pharo.

Rett før de entrer møterommet, hvisker en ung byråsjef i øret hennes: «Dette vil bli ille for deg. Prøv å ta det rolig, så skal jeg prøve å hjelpe deg.» Ordene kom fra senere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk. I rommet ble de møtt av sju dresskledde menn fra UDs øverste hold, pluss advokat. De beskyldte henne for ærekrenkelser og injurier, og for å sverte ryktet og omdømmet til Norge og UD.

– De satt og skjelte meg ut, skrek banale ting til meg, som «Hva holder du på med!», «Vi krever at du trekker disse grusomme konklusjonene», «Du er helt på jordet!»

– Ble du redd?

– Nei. De hadde ingen rasjonelle argumenter for å gå til søksmål mot meg. Så jeg sa som det var: «Da er vi åpenbart ikke på samme jorde.» Så gikk jeg.

Uten å vite det hadde Hilde Henriksen Waage tråkket i et vepsebol. Hovedoppgaven satte søkelyset på Norges forhold til Israel siden statens opprettelse i 1948. Konklusjon: UD hadde «utro tjenere.»

GJENNOM OPPVEKSTEN var Waage blitt påminnet konflikten i Midtøsten gjennom overværelse av diskusjoner i hjemmet. Foreldrene var del av Frelsesarmeen og Indremisjonen i Norge. Samtidig hadde de et vennepar på den politiske venstresiden. Hver gang paret var på besøk, kom diskusjonen. Da hun skulle begynne på hovedfaget, foreslo hun for veilederen sin å skrive om Israel-Palestina konflikten. «Er det noe å skrive om, da?», var svaret hun fikk.

– Det liker jeg fortsatt å erte ham med i dag, sier Waage med et smil.

Hun ble sikkerhetsklarert og fikk tilgang til gradert materiale. Resultatet ble Norges eneste hemmelighetsstemplede hovedfagsoppgave. Bråket rundt hovedfagsoppgaven har vært tegnende for mye av Waages videre arbeid som historiker og fredsforsker.

– Det irriterer meg at jeg framstilles som kontroversiell. Det er ikke min hensikt. Jeg er overhode ikke kontroversiell i fagmiljøet.

Hun retter seg opp, legger hendene symmetrisk på bordflaten og kvesser blikket.

– Jeg nekter å skrive politisk korrekt historie. Da UD ville ha meg til å endre konklusjonene mine på 40 punkter snudde jeg meg og gikk. Andre ville kanskje forhandlet frem et kompromiss. Men jeg kan ikke bry meg om at UD eller Arbeiderpartiet ikke liker forskningen min.

Og det er ikke bare fra statlig hold det har kommet reaksjoner på uttalelsene fra Waage. Flere ganger har hun fått drapstrusler og detaljerte beskrivelser om hvordan hun skal brenne i helvete når hun dør. Hun blir skjelt ut på åpen gate og er blitt forsøkt overfalt. Men episodene skremmer ikke Waage.

– Slik oppførsel gjør meg forbanna. Hvis noen tror de skal skremme meg til taushet, har de feil dame. Jeg blir virkelig oppgitt over kristne fundamentalister, at de er så grove og forvrengte.

SJIKANEN TIL TROSS: som forsker må Waage møte folk i offentligheten, og hun har lite til overs for dem som bare forsker for skrivebordsskuffen.

– Forskere har en formidlingsplikt, samme hvilket fag det er. Det er dette vi får betalt for. En naturviter, for eksempel, som ikke kan snakke forståelig og delta i det offentlige rom, gjør ikke jobben sin.

– Er ikke det lett for deg å si, som forsker på et tema som Midtøsten?

– Nei, dette er en rolle jeg har valgt. Når man jobber med et felt som dominerer i media, er det min oppgave som ekspert å gå inn å analysere bildet på en riktig måte. Da kan man ikke bry seg om at synspunktene tabloidiseres.

– Blir aldri familien din lei alt dette Midtøsten-styret?

– Gjett om de gjør! De blir nok litt miljøskadet. Hver dag når jeg kommer hjem fra jobb har mannen min laget middag. Da er det bare å sette seg ned og spise og høre på Dagsnytt på NRK. Når Midtøsten nevnes, må alle være tause. Da yngste datteren var fire år, holdt hun seg for ørene og sa: «Jeg vil ikke høre mer om Arafat.»

WAAGE HAR NÅDD LANGT, men forutsetningene har ikke vært de beste. Hun blir taus, hun vil ikke ha noen lidelseshistorie.

– Jeg har en rekke sykdommer og har alvorlige problemer med synet mitt. Helsemessig har livet mitt vært langt fra enkelt. Jeg vil ikke at du skal skrive om det.

– Men tror du denne helsesituasjonen, sett i lys av hvor du har nådd karrieremessig, sier noe om deg som person?

– Det har selvfølgelig preget meg, men jeg kan ikke gå rundt og tenke at jeg har fått til så mye til tross for alt dette. Jeg har gjort det beste ut av situasjonen og det har brakt meg hit. Det er ikke sikkert noe ville vært annerledes om forutsetningene var bedre.