M/S Reke

Naturkreftene har nemlig gjort marinbiologene ved Universitetet i Oslo (UiO) en kjempetjeneste. Isbreene gravde dypt, og etterlot seg et havmørke hvor dypvannsartene trives. Andre steder i verden må man langt ut på loppehavet for å forske på det samme.

– Vi kan drive seriøs dypvannsforskning uten å bli sjøsyke, sier professor Stein Kaartvedt fornøyd.

Man skulle tro det var et farlig tokt vi skulle ut på. Dypvannsforskning på UiOs forskningsfartøy M/S Trygve Braarud. Det er noe furet værbitt over navnet, over hele konseptet forskningsfartøy, over dypvannsforskning. En smak av sunn norsk ishavsimperialisme.

Nå var riktignok ikke Trygve Braarud noen sjøbølle, han brød seg mer om havets små krabater. Hans forskning på planteplankton gjorde ham til et internasjonalt kjent navn innen marinbotanikken, og det var altså nok til at UiO oppkalte et fartøy etter ham. Og det er det fartøyet vi skal ut med nå, et mannskap på seks har mønstret på i grålysningen for å bistå Aline Aanonsen med sine masterstudier i marinbiologi.

Kaartvedt er primus motor for turen. Han forsker på livet i de frie havmasser.

– I dag skal vi ut og tråle, og vi har en teori om at det blir mye fangst, forklarer han.

– Og hvis ikke?

– Da er det fjorden det er noe gærent med.

I starten virker det ikke sånn. M/S Trygve Braarud fosser stille utover Oslofjorden denne uforskammet fine oktoberdagen, ikke et skjær i sikte.

Skipsfører Sindre Holm er likevel påpasselig ved roret.

– Vi må ligge litt i forkant her ute – vi er jo tross alt de verste rørehuene på sjøen. Fyker rundt og prøver forskjellige ting.

Bunnen av Oslofjorden er en brokete ansamling av vrak og annen faenskap, og mang en trål har møtt sitt endelikt i masten på en eller annen trist historie. Til slutt finner Holm likevel fram til Midtmeiet, et område av fjorden hvor det er hundre meter rett ned, et egnet sted for litt seriøs fisking.

Trålen går ned. Når de to metallplogene som skal holde nota åpen forsvinner i vannmassene er alt vi kan se, og gjøre noe med, to stramme vaiere som lager tynne spor i kjølvannet. Så mye for elektronikk – selv den dag i dag er man prisgitt litt god gammeldags fiskelykke om man pælmer noe uti sjøen med håp om å få tifoldig tilbake.

Og denne gangen går det ikke. Den oransje nota kommer opp igjen, og røper en mager fangst som verken er noe å skrive hjem eller master om: Én hvitting, fem velvoksne reker, en god slump ribbemaneter og litt krill.

Mens mannskapet foretar en kjapp analyse av hva som har gått galt; fjorden, Neptun eller teorien, kategoriserer Aline fangsten. Hver eneste fisk skal loggføres og granskes.

– Dette har vært det første toktet mitt. Vi har ikke hatt så mye fiskelykke ennå.

– Når bestemte du deg for å studere marinbiologi?

– Jeg har vokst opp ved havforskningsinstituttet i Arendal, og jeg likte alltid å se på akvariene.

– Hva kunne du tenke deg å forske på? Plankton?

– Nei, jeg har mest lyst til å forske på fisk.

Men for å forske på fisk, må man fange den først. Det kan virke som om mannskapet har funnet årsaken til det manglende resultatet. En liten bit kjetting har falt av, og det gjorde at trålen ikke gikk skikkelig over bunnen. Feilen rettes opp, og maskinist Tom Erik Baade, som har jobbet med båt hele livet og som bor i et flytende hus på Bunnefjorden, ikler seg nok en gang oljehyren sammen med Jan Sundøy. Når vi ligger trygt i havn igjen har de foretatt så mange klesskift at Dorthe Skappel burde skamme seg.

– Nå er det bare å slipe knivene!

Reker, krill og sei ramler ned på dekk. Skipper Holm nikker fornøyd.

– Der ser du hvor små marginer det er. I sted ramla to kilo kjetting av, og da fikk vi ingenting. Nå stemte det etter boka, og da tar vi lunsj.

Det ligner mindre og mindre på et farlig tokt, dette her. Snart er rekene ferdigkokt, og mens freden senker seg over Oslofjorden er det bare hvitvinen og strykerkvartetten som mangler. Mannskapet pludrer om den nye rekekokeren de snart må få bygd seg, og Baade peller reker frenetisk.

– En siste smak av sommer. For en dag.

– Er det dette dere gjør? Sitter og spiser reker?

– Nåja, noen ganger er det dårlig vær. Og de er ikke så morsomt å hente mudderprøver. Men når det er sånn som nå, kan man ikke klage, sier Baade og myser mot sola før siste trål skal unnagjøres.

Fangst igjen. Det kan se ut som om Kaartvedt, Aanonsen og resten av mannskapet får reist hjem med resultatene de ønsket seg. Aanonsen teller opp og Kaartvedt forteller at marinbiologene ikke bare dupper rundt i fjorden og knasker skalldyr.

– I november reiser vi fra Bergen med et fartøy som skal tråle rundt Antarktis. Vi skal på to seksukers tokt med forskjellige masterstudenter.

Thor Klevjer, en postdoktor som bistår på turen, tror det blir bra å komme seg ut av Oslofjorden.

– Men jeg må nok ha med meg en container med sjøsykepiller, sier han.

Kaartvedt tar oppvasken, vi er på vei hjem.

– Det kreves allsidig kompetanse for å være på tokt, sier han.

– Havforskning må jo være en stolt, rotnorsk greie?

– Nja, stolt og stolt. I 1931 dro vi opp 33 000 blåhval. Jeg tror Norge har god grunn til å være litt beskjedne når det kommer til sånne ting.

Det er fristende å foreslå at rovdriften på hvalbestanden er grunnen til at det er så forbasket mye krill der nede nå, men det har han sikkert tenkt på allerede. I stedet forteller Kaartvedt om Braarud, sin forgjenger innen planktonforskningen.

– Å få et fartøy oppkalt etter seg er den største hederen du kan få i denne bransjen.

– Hvordan er utsiktene for din del?

– Det er nok rimelig usannsynlig.

– De kan vel sikkert avse en liten jolle?

– Det måtte i så fall være av ren godhet.