Lydene fra Sogn

Under hvelvingen på Amatøren høres ofte ukjente lyder. Der snakkes mange språk, de internasjonale beboerne har tatt til seg stedet. Pubens bandlokaler huser band som til en latterlig billig penge får lov til å bråke så mye de vil. Musikk er i det hele tatt billig på Sogn – konsertene koster sjelden over femtilappen, men selv dét virker stivt når man ser plakaten midt i lokalet som annonserer konsert med Jan Garbarek til tre kroner per snute.

DET VAR I 1967 en gjeng musikkinteresserte studenter begynte å arrangere jazzkonserter på kroa på Sogn. Daværende matematikkstudent Steinar Kristiansen var primus motor bak initiativet.

– Jeg hadde ligget hjemme i Harstad og hørt jazz på Voice of America på kortbølgen gjennom krystallradioen. Høsten ‘66 dro jeg til Oslo for å studere. Det var få jazzkonserter, og kroa på Sogn sto tom på søndager. Vi fikk lov til å starte opp, og holdt den første jazzaftenen mars i ’67. Samme våren fikk vi booket Don Cherry sammen med Jan Garbarek, forteller han.

Den legendariske trompetisten var den første i en rekke toppnavn klubben fikk besøk av. De neste ti årene skulle musikere som Keith Jarrett, Phil Woods, Johnny Griffin, Freddie Hubbard og Art Farmer, også sammen med Monica Zetterlund, besøke søndagene på studentbyen. Samtidig ble Sogn et av de viktigste stedene for en ny generasjon norske jazzmusikere – en generasjon med navn som Jan Garbarek og Terje Rypdal.

MEN ALT TIL sin tid, og hva tider angår var midten av sekstitallet heller ufruktbart for norsk jazz. Beatlemania var et faktum, og det minket på spillejobber. Pianisten Roy Hellvin var en av de som merket tørken.

– Rundt ´65 lå jazzen med kroket rygg, det skjedde ingenting. Men fra ´67 tok det seg veldig opp igjen, med mange nye musikere, forteller han.

Førstedamen i norsk jazz, Karin Krog, spilte uten avtalt honorar på åpningskvelden og gjestet stedet en rekke ganger gjennom årene.

– Det skjedde ikke så jævla mye i Norge før Beatles kom heller, la det være sagt, men plutselig var det en rivende utvikling – vi hadde et godt øye til det som skjedde i samtidsmusikken, og samarbeidet med komponister som Arne Nordheim. Det var ikke tette skott, vi vandret rundt og spilte med hverandre på tvers av stilarter, sier Krog.

– Hva husker du fra konsertene på Sogn?

– Det som var helt fantastisk, var at det hang ekte Munch-malerier i lokalet, men ingen rørte dem.

Kristiansen sier at de aldri tenkte på den eksklusive veggpryden.

– Det var trompetist Per Borthen som gjorde meg oppmerksom på det. Han så bildene, og kommenterte at det var mye penger i lokalet. På starten av syttitallet ble et bilde stjålet – «Historien», som hang i vinterhagen – og alle Munch-originalene i studentbyen ble tatt ned. Da de restaurerte bildet som hang bak baren hadde de visst klemt ut flere halvlitere med øl.

LARS FINNBORUD ER masterstudent i kunsthistorie. De siste par årene har han brukt på å utgi norsk musikk fra slutten av seksti- til begynnelsen av syttitallet både på Tuba og sitt eget plateselskap Plastic Strip.

– Den perioden sammenfalt med en gyllen periode, den siste rest av modernismen. På den tiden strevde man oppriktig med avant garde-idealet. Samtidig var jazzen pop. Garbarek kvartett var kanskje de første superstjernene i Norge. ECM, Europas store jazzlabel, plukket dem opp. Det er som om Klovner i Kamp skulle gjort det stort i utlandet.

GARABEK KVARTETT BLE det største faste trekkplasteret på jazzklubben. Trommeslager Espen Rud var en av mange ivrige lyttere på disse konsertene.

– Vi gikk på videregående i Asker, fylte opp biler og reiste inn. For oss var søndag på Sogn den store dagen i uka. På den tiden der skifta Jan Garbarek ham mye, men han gjorde det jævla bra. Det var spennende å høre ham gå stadiene. Når du går ut av konservatoriet skal du helst ha staket ut din egen kurs. Men Jan sjekket ut mange forskjellige ting, samtidig som man kunne høre at det var ham, sier han.

En viktig faktor i utviklingen av den moderne jazzen i Norge var at George Russell, pianist og jazzens første og kanskje viktigste musikkteoretiker, bodde i Skandinavia. Han var ofte i Norge for å jobbe med store ensembler sammensatt av lærelystne unge musikere, og Kristiansen booket sekstetten hans til jazzklubben for første gang høsten 1968.

– George nøyde seg ikke bare med vanlig honorar, så vi måtte sette opp prisen til 15 kroner. Den søndagen kom vinteren. Ingen kom, og vi gikk med et stort underskudd, 1500 kroner. Min forlovede endte opp med å måtte legge ut for det. Men vi tjente det inn igjen noen uker senere, da Art Farmer og Jimmy Heath spilte der, sier Kristiansen.

RUSSELL HADDE MED SEG Garbarek og Jon Christensen. Senere inkluderte han Terje Rypdal og Arild Andersen. De fire utgjorde Jan Garbarek kvartett, som sammen med band som Svein Finnerud trio, Min Bul og tidligere nevnte Karin Krog representerte nybrottet i Norge. Rud, som spilte trommer med Finnerud trio, er takknemlig for konsertene foran det jevnaldrende og interesserte publikumet på studentbyen.

– Hadde vi hatt et publikum som var uinteressert hadde vi helt sikkert ikke produsert så mye. Vi kunne jo jobbet i ren protest, men det var viktig med skaren som fulgte oss.

Lars Finnborud, som tidligere rappet i gruppa Uro, trekker paralleller til hiphop-boomen på slutten av nittitallet.

– Rundt ’98 dukket det opp artister over alt, og vi kunne ha fulle konserter på et tonn av fritidsklubber. Det var en ekstrem utvikling på kort tid. Forskjellen er kanskje at musikerne på den tiden tilføyde jazzen noe, mens vi trakk hiphopen ned i søla, sier han flirende.

ARILD ANDERSEN KUNNE GJØRE turneer utelukkende basert på studentsteder på den tiden.

– Det var trendy med jazz da. På slutten av syttitallet fadet det vel mer og mer over i rocken. Musikkinteressen hos studenter har nok satt et sterkt preg på hvordan sjangerne gjør det i Norge.

PÅ DEN TIDEN reiste mange amerikanske artister rundt alene i Europa og spilte med lokale band. I starten opprettet Jazzklubben kontakt med disse gjennom jazzjournalist Randi Hultin. Senere fikk jazzklubben et godt renommé, og var et naturlig stoppested for stjernene. Både Andersen og Rud var en del av det rullerende husbandet på Sogn, og fikk sjansen til å bryne seg på store navn. Rud, som blant annet hadde flere kvelder med Kenny Drew og Niels-Henning Ørsted Pedersen husker de kveldene godt.

– Det kunne være en skrekkblandet fryd å kompe dem. Det var en kjempeutfordring, man måtte ta ting veldig på sparket. Man måtte bare bli enige om noen låter, og spille. Sånn var det på festivaler også, som rytmemusiker fikk man oppgaven med å kompe utenlandske stjernesolister. Men Sogn skjedde over hele året, en gang i uka. Jeg husker en konsert med Lucky Thompson. Pianist Ivar Antonsen spilte alt for moderne for ham, og ble vel omtrent trua på livet inne på kjøkkenet. Han spilte bare halve settet, sier Rud.

Antonsen selv vil helst bare glemme den episoden, men understreker hvor viktig det var med husbandjobbene.

– På den tiden hadde du ikke jazzutdanninger, så muligheten for å kompe store artister var utrolig lærerik.

Jon Eberson, gitarist og førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole, snek seg tidlig inn på søndagene på Sogn før han var gammal nok. Senere spilte han der. Han påpeker at læringen på scenen er ivaretatt i dagens utdanninger.

– Nå får masterstudenter midler til å hente samarbeidspartnere fra inn og utland. Men det man kanskje savner, er et konsertsted der musikere kan møtes jevnlig og diskutere det de driver med, sier han.

SAMTIDIG ER IKKE musikken fra den tid død. Nyutgivelsene bekrefter interessen for jazzklubbens epoke. Rud tror modernismen fra seksti- og sytti-tallet har sterke fellestrekk med det som skjer nå blant unge musikere.

– Det er en utrykksmessig sterk sammenheng mellom det vi drev med og det dagens musikkstudenter gjør. De siste årene har man brutt ut av mønsteret som preget jazzen på åtti og nittitallet, og man finner friere måter å spille på, akkurat som vi gjorde, forteller Rud.

Finnborud opplever at musikken han utgir blir godt mottatt av dagens musikkscene.

– Grunnen til at det går an er kanskje at det er udokumentert. På den tiden kostet det en årslønn å gå i studio, så det er ikke så mye som finnes. Uttrykkene jeg gir ut fra den tiden er ting folk fra scenen i dag liker, sier han.

MUSIKKEN LEVER FORTSATT i krolokalene. For ti år siden fikk Peter Lenda gjenåpnet stedet for studenter under navnet Amatøren.

– Vi savnet et samlingspunkt, men det kunne ikke bare være en pub. Derfor ble Amatøren et flerbrukshus, drevet av og for studenter, som navnet peker på. Bardisken, som står der den dag i dag er tegnet av et av de originale styremedlemmene, sier Lenda.

Dagens leder Geir Erikstad forteller at de er en engasjert gruppe som driver stedet.

– Vi kan hjelpe til, men man får ikke ting i fanget her. Vi ønsker oss flere ildsjeler, sier han.

Steinar Kristiansen spådde harde tak for entusiastene da Amatøren åpnet. Selv var det nok etter elleve år.

– Vi startet stedet fordi det var så få scener for den musikken. I 1978 var det vanskelig å drifte, da var det så mange scener i Oslo. Og da var jobben på en måte gjort. Vi avsluttet med Radka Toneff og fullt hus mai det året, sier Kristiansen.

KRISTIANSEN FIKK LEVERT inn hovedfagsoppgaven sin i musikksosiologi i 1977. Den handlet naturlig nok om jazz, og det spørs om ikke Kulturdepartementet burde ha subsidiert studielånet hans. For, det er som Finnborud sier:

– I Norge er det gjerne slik at man skal ha statlig styrte kulturinstitusjoner med ni årsverk som jobber med å få til noe. Men egentlig skal det ikke mer enn tre fire ildsjeler til for å starte enorme bevegelser.