Metronomen

Det var en kveld i august dekan Harry Guttormsen fra Kunsthøgskolen i Oslo var på tråden med Ellen Kjellberg. Det gjaldt denne søknaden om å bli professor i klassisk ballett. Etter over ett år hadde den internasjonale sakkyndige komiteen endelig uttalt seg, sa en alvorlig Guttormsen.

– Uttalelsen skal opp i styremøte om en og en halv uke, og da har du rett til å klage, slik er reglene.

«Jaha,» tenkte Ellen for seg selv, «da gikk ikke det...»

Morgen, Kunsthøgskolen i Oslo, dansestudio tre, Ellen instruerer, blid:

– Fem-og-seks-og-sju-og-ått! Du bare går hele tiden, som en metronom!

Metronomisk takt, stødig, ett, to. Ellen Kjellberg har vært målbevisst hele livet, en metronom i menneskelig form, slank og langlemmet, mild, men bestemt. Taktslagene hennes har kastet vakre ekkoer og gjorde henne til den største norske ballerinaen fra slutten av sekstitallet til begynnelsen av åttitallet. Ifølge Aftenpostens tegner Ulf Aas var hun «en illustrasjon på den riktige linje», og en generasjon ballettelskere fulgte henne som Veslemøy i «Haugtussa», dobbeltrollen Odette/Odile i «Svanesjøen», «Askepott» og Clara i «Nøtteknekkeren». Kritikerne jublet. Noen få ganger var hun til og med helt fornøyd selv også.

Sju unge jenter, seksten sytten atten år gamle, de hviler hver sin hånd på balansestanga som går langs veggen i dansestudioet, ser seg selv posere i det store speilet på andre siden av rommet.

Ett, to, lynraske presise ben i hakkende repetisjoner, føtter tegner sirkler i lufta, kropper løftes opp på tåspisser, ansikter i dyp konsentrasjon med Ellen som vandrer tålmodig mellom dem, grasiøs i hver bevegelse. Det begynner å bli lenge siden det var hun som sto sånn. Nå studerer hun hver lille detalj, retter opp en arm her, korrigerer en benstilling der.

Det var alltid danser Ellen Kjellberg skulle bli. Hun vokste opp i landlige omgivelser i en embedsbolig på Folkemuseet på Bygdøy. Der lekte hun og søsknene gjemsel i de gamle husene, var rampete på takene. Mamma Signe Bergve var ildsjelen bak folkedansgruppen der, og om somrene så Ellen Ny Norsk Ballett danse på museets friluftsscene.

– Jeg husker helt fra jeg var liten at jeg hadde en enorm glede av å bevege meg og en glød for dans, det har aldri vært et ønske i mitt hode om å bli noe annet.

Som barn og utover i tenårene gjorde hun seg bemerket som folkedanser, som femtenåring sluttet hun skolen for å bli ballerina. På den tiden fantes ingen egen utdanning, man gikk rett inn på Operaballetten. Etter audition ble Ellen kalt inn til ballettsjef Joan Harris.

– Jeg skulle gå rett fra skolen og var veldig nervøs, jeg hadde tatt på meg noe jeg syntes var både anvendelig og ganske pent. Så skulle jeg bare innom nærmeste lille sjappe for å kjøpe noe mat. Da jeg kom ut og løp ned trappa satte jeg hele foten min ned i et tiliters spann med gul oljemaling. Slik kunne jeg jo ikke møte i Operaen!

Noen bitre tårer i badekaret og en oppklarende telefon fra mor senere, kunne Ellen likevel møte sin første sjef, iført nye, rene klær og med opphovnede øyne. Hun var inne, runddansen kunne starte.

Ett, to, metronomen slår. Tåspissøvelser står på dagens program. En ballerinas tær må herdes så hun kan gå utover sin natur, stå stødig på dem. Selv om de skulle revne.

En kveld for lenge siden, etter en forestilling satt unge Ellen på rommet hun delte med søsteren Anne. Tærne var blodige og smertende, Anne syntes hun hadde danset fantastisk, men perfeksjonisten Ellen var ikke fornøyd, hun kunne gjøre det bedre.

– Jeg hadde det slik at hvis det var noe som ikke gikk akkurat som jeg ønsket så måtte jeg, etter teppefall, gå på scenen og gjøre akkurat det lille partiet om igjen før jeg kunne ta av meg sminken, dusje og gå hjem. Jeg måtte vite at «dette kan jeg gjøre», kode det inn i hodet at det bare hadde vært et uhell.

Ellen medgir at hun til en viss grad kan se noe av seg selv i de unge studentene. Veloppdragne, flinke piker som alltid vil gjøre sitt beste og få gode resultater. Klare alt de har satt seg fore.

– Jeg kan telle på en hånd de forestillingene hvor jeg følte at «mer kan jeg ikke, nå gjorde jeg maks.» Perfeksjon er både en styrke og en svakhet for meg, jeg liker ikke å gjøre ting halvgodt. Jeg skulle ønske jeg hadde våget litt mer, turt å dumme meg ut.

Også som lærer prøver Ellen Kjellberg alltid å gjøre sitt beste. Hun stiller godt forberedt, alltid punktlig, gir ekstra instruksjon på tomannshånd, inviterer klassene sine hjem til seg for å se ballettvideoer og holder kontakten lenge etter at elevene har gått ut. Selv om det i blant er nødvendig å presse på for at danserne skal yte sitt beste er Ellen veldig nøye på at man skal bygge opp under den enkeltes særegenhet, ikke bryte den ned. Hun vet godt at det alltid finnes speil i ballettens verden, speil som kan få en metronom til å slarke.

For kontrollen kan ta overhånd. Ikke lenge etter at hun kom inn i Operaballetten utviklet Ellen anoreksi, noe som på et tidspunkt førte til at hun ble lagt inn på Rikshospitalet.

– Det var en traumatisk og vanskelig tid, spesielt for mor. Far holdt kjeft, men han bekymret seg nok like mye. En ting er å ha en elev eller student med spiseforstyrrelser, man kan peile dem inn i et profesjonelt apparat og snakke med dem uten å være forelder, uten å mase og si de gale tingene, men når det er ditt eget barn klarer man ikke holde den avstanden man egentlig burde gjøre.

Vendepunktet kom da hun deltok som folkedanser i innspillingen av filmen «Song Of Norway». Ellen kom bort fra sitt vante miljø, forelsket seg litt og begynte sakte men sikkert å legge på seg igjen.

– Da jeg gradvis aksepterte at jeg la på meg igjen fikk jeg en replikk fra Sonia Arova, sjefen min da, som jeg forgudet. «Now it's enough, Ellen.» Det kunne ha veltet alt for meg, og jeg har tenkt mye på det. Det er trist at det finnes så lite kunnskap og så mye uforstand omkring dette emnet, sier hun.

Men Ellen sto stødig, hun ble frisk.

En dag sa det likevel stopp. Ellen våknet, prøvde å stå opp av sengen, men den ene foten ville ikke mer. I en alder av 34 fikk hun dansekarrieren avbrutt, et hardt slag, men hun hadde nettopp blitt mor og fikk et tilbud fra Statens Balletthøgskole om å undervise der, til tross for at hun manglet pedagogisk utdannelse. I januar fyller hun 60, mange metronomslag siden de første dansestegene på barnsben. Hun har tre barn med ektemannen Stig Nilsson, venner og kollegaer som er fulle av superlativer om henne og attpåtil to statuer i sitt bilde.

Men, hvordan ble det med denne professortittelen?

Dekan Guttormsen, i et noe humoristisk hjørne, var visst ikke helt ferdig med å snakke:

– Jeg kan jo legge til, da, at den sakkyndige komiteen har kommet med en strålende uttalelse!

Og styret var enig. På veggen utenfor kontoret hennes henger riktignok et skilt som titulerer henne som førsteamanuensis, men snart kommer det til å byttes ut med «Professor Ellen Kjellberg».

– Det er litt stas for meg, og det betyr at dansen i Norge får en likestilling med andre akademiske fag. Nå er vi ikke bare «sparkepiker».

Dansestudioet. Metronomen går enda, sterk og stødig takt, ett, to. Foran elevene spretter hun ubesværet bortover, kaster hodet smilende fra side til side.

– Tenk mimikk, man trenger ikke alltid være dronning! Det er noe i uttrykket som må komme som en type glede.