AKADEMISK BONDING: For Kari Fonnes, Ram Gupta, Trine Syvertsen, Arnt Maasø og Gro Bjørnerud var utflukten en god anledning til å bli bedre kjent.

På sopptur med rektor

Nyresvikt, bitre kremler og sentralstimulerte hakkespetter er hva du får når UiO-ansatte drar for å sanke sopp.

Publisert Sist oppdatert
EVENTYRSKOG: Tung Ole Brumm og Nasse Nøff-stemning rundt Geir Ellingsrud og Knut Hegna.
SOPPMIKS: Det er viktig å ikke blande de spiselige med de giftige.
EGEN KNIV: Soppkniv og soppbok er essensielle hjelpemidler på sopptur, slik at selv nybegynnere skal ha en viss sjanse til å skille kremler, kantareller og fluesopp fra hverandre.
SPISELIG? Soppguide Geir Ellingsrud vurderer soppene til Knut Hegna. Kristine Knudsen følger med i bakgrunnen.

Onsdag 26. september ble sosialiserings-arrangementet for UiO-ansatte «Sopptur med rektor» avviklet for andre år på rad. Soppguider var Trond Schumacher og Geir Ellingsrud. Schumacher er til daglig professor i mykologi, mens Ellingsrud er rektor ved UiO.

– Rektor! Er dette en kremle?

Arnt Maasø, lettere entusiastisk, holder opp en heller markspist sopp. Skogen ved Hvalstjern i Fetsund føles som åstedet for en skoleekskursjon for femteklassinger, men Arnt er nå en gang undervisningsleder ved Institutt for Medier og Kommunikasjon (IMK). For andre år på rad er sosialiseringsarrangementet «Sopptur med rektor» i gang, med rundt førti ansatte fra Universitetet i Oslo (UiO) luskende rundt i skogen.

– Når noen finner en sopp, stimler alle sammen, bemerker rektor Geir Ellingsrud om UiO-kollegene, uten å gi tegn til om dette irriterer eller morer ham.

I stedet rusler han bort til de andre for å bedømme kremlen Arnt har funnet.

– Først må du være sikker på at det er en kremle, så tar du en smakstest, forklarer rektor.

Ellingsrud vet hva han snakker om. Som barn gikk han nemlig mye på sopptur med sin far, og den hobbyen har han beholdt. Det er hans rette element; våt mose og striper av sol som skinner gjennom trærne.

Soppskinn dras av; det bekreftes at det faktisk er snakk om en kremle. Biter plukkes ut og legges i munnen – prøvende. Trine Syvertsen, dekan ved Det humanistiske fakultet, uttrykker høylydt sin misnøye.

– Det var jævlig bittert! Over stemplingsdatoen, den kremla.

SOPPENS NICK NOLTE: Mykologi-professor Trond Schumacher får fakta om sopp til å høres ut som et Thorbjørn Egner-hørespill der folk dør. Her er det Bente Mevåg som får gode soppråd.

Det er litt skummelt å smake på ukjente sopper, spesielt etter bussturen ut til skogen. Da spisset de UiO-ansatte ører mens professor og soppekspert Trond Schumacher på muntreste vis fortalte om alle de fæle tingene giftsopper kan føre med seg.

«Dere kan spise en halv sukkerbit av en grønnhvit fluesopp uten at nyrene går, men noe blodig diaré vil det nok avstedkomme», «De giftige soppene er særdeles smakfulle», «Jo lenger tid det tar før symptomene melder seg, jo farligere er soppen».

GIFTSOPP: Ram Gupta lukter på giftkremlen som han senere endte opp med å smake på. Trine Syversten er heller skeptisk.

– Hør på stemmen hans, det høres ut som Torbjørn Egner eller en velvillig overlege, observerte Ram Gupta, informasjonskonsulent på Institutt for lingvistiske og nordiske studier, mens Schumacher gledet forsamlingen med sine konkrete beskrivelser av grusomme forgiftninger.

Men; man skulle ikke kunne dø av soppforgiftning i Norge i dag, forsikret den soppkyndige:

– Heldigvis lever vi i en tid hvor man kan låne nyrer fra venner og familie!

Akkurat det har Ram førstehånds erfaring med.

– Broren min smakte på en giftslørsopp og fikk total nyrestans. Noen måneder senere måtte nyren hans transplanteres, og det gjøres helst mellom søsken.

Så lillebror fikk ny nyre, og Ram må inn til sykehuset på kontroll en gang i blant.

Episoden har uansett ikke ført til noen avsmak på sopp for Ram, som har far fra India.

– Sopp er en tradisjonell ingrediens i indisk matlaging, så det er godt å se at det også i de norske skoger finnes sopp som bare venter på karri og garam masala, forklarer han optimistisk og tråler videre innover i skogen.

Rektor, den erfarne soppsanker som han er, har aldri blitt forgiftet.

– Nei, jeg spiser bare det jeg vet hva er, sier han.

– Har du noen favorittsopp?

– Det er jo så mange av dem som er gode, og en del sopp finner du uansett. Men, det er fryktelig morsomt å finne mange kantareller, de er jo både uvanlige og gode. Ellers er også steinsopp kjempegodt, sier Ellingsrud.

Han og rådgiver i forskningsadministrativ avdeling, Kristine Knudsen, minner nesten om Hans og Grete i voksen alder, der de sakte tar seg innover i det fuktige folkeeventyrterrenget.

– Det er blitt mindre soppsanking i det siste, innrømmer han.

– Nå som jeg er rektor er det enkelte interesser jeg skulle dyrket mer av, men som det ikke blir tid til.

– Giftkremle, for faen!

Ram har nettopp fått opplyst at kremla han smakte for litt siden faktisk var av det kjipe slaget.

– Svelga du det? undrer Arnt.

– Nei, jeg spytta ut. Schumacher smakte jo også.

– Kremle er ikke farlig, kommer det fra Trine.

Hun har nok rett, men Ram ser ikke helt blid ut likevel.

Sopplukkerne rusler videre, Arnt går litt i forveien, finner nok en sopp og roper tilbake:

– Ram, vil du smake?!

– Nei, for faen!

Arnt snur seg smilende, fortsetter å plukke sopp til kurven sin, «Mixed Mystery Mushrooms» som han kaller dem. Det er mye rart å finne her i skogen. En av soppene, grå blekksopp, inneholder samme virkestoff som Antabus, AA-medisinen som gir kroppen din følelsen av at du er i ferd med å dø, skulle du innta alkohol. I følge Schumacher tar det vanligvis fjorten dager før effekten fra blekksoppen går bort.

– Man kan servere den i maten på Frederikke for å hindre alkoholforbruk blant studenter, foreslår Ram.

Etter en stund finner alle veien tilbake til bussen. Rektor, Kristine og førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket, Knut Hegna, irriterer seg over at bussen fortsatt står og går på tomgang et par timer etter at de forlot den, med sovende sjåfør.

– Sånt er ikke videre naturvennlig, og her er det jo så fint også.

Trioen blir stående og titte opp i en sliten lyktestolpe, hvor en hakkespett febrilsk hamrer løs.

– Den stolpen kan da ikke smake noe godt?

Kristine har ikke noen større tro på trykkimpregnerte lyktestolpers kulinariske kvaliteter. Rektor titter nysgjerrig opp på hakkespetten med de frenetiske bevegelsene, hakkhakkhakk, som om den var det mest speeda vesenet i hele dyreriket. Han tenker seg litt om og formulerer så en naturvitenskapelig teori i toppklasse:

– Kanskje stolpen er sentralstimulerende?

Powered by Labrador CMS