Valgets kval
Om diplomatiske Amerika–elskere, maskerte Amerika–hatere, og en amerikaner.
LEI BUSH: Jeremy Schulz håper på regjeringsskifte i hjemlandet.
FOTO: Ingjerd Sørlie
Tirsdag 2. november er det over. Da er siste stemme avgitt, og amerikanerne kan telle seg frem til hvem som blir neste leder av den frie verden. Da er også et råkjør av en valgkamp forbi. En valgkamp som engasjerer helt opp på Blindern.
Jeremy Schulz jobber ved University of California, men for noen måneder er han gjesteforsker ved Universitetet i Oslo. Om et par måneder returnerer han til statene med doktoroppgaven sin om familieliv og konsum i Norge kontra USA. Vi skulle egentlig snakke med Schulz ved en anti–krigs–demonstrasjon utenfor Stortinget, men demoen er så fislete at vi ender opp i baren på Grand Hotell i stedet. Tilfeldighetene vil ha det til at forberedelsene til Norwegian Music Awards er i full gang inne på Grand Hotell. Over alt er det blomsteroppsatser og abstrakt kunst, viktig utseende mennesker og lyserosa tenåringsjenter som snurrer 180 grader rundt etter Schulz’ amerikanske aksent.
– Når jeg føler meg som et null, kan jeg bare gå på Grand Hotell og prate engelsk, så tror alle jeg er viktig, ler Schulz.
Ved siden av oss sitter Nina Persson fra The Cardigans og spiser rekesmørbrød. Vi bestiller dyr kaffe latte og føler oss viktige.
Ikke enhetlig
Vi møter Schulz for å snakke om amerikansk politikk. Det er ikke første gang Schulz diskuterer politikk med kritiske europeere.
– Europeeres syn på Amerika har jo forandret seg veldig… siden Bush. Men jeg stemte ikke på ham, og kan ikke rettferdiggjøre Bush–administrasjonens beslutninger overfor europeere. Jeg mener stort sett det samme som mange europeere.
Schulz er like åpen, glad og entusiastisk som du forventer at en amerikaner skal være. Snart har han overbevist noen medlemmer av den polske ambassaden om at han er så godt som verdensberømt, og får låne deres amerikanske skjerf. Han poserer for kamera mens folk kikker nysgjerrig, og forteller engasjert om ulikheter mellom Europa og USA, om studentengasjement i USA. Selv er han fra Berkeley i California, et av de mest demokratiske områdene i USA. Der er Bush blitt et litt stygt ord.
– Det er ikke så mange Bush–tilhengere der. If there are, they are really quiet. Hiding under the carpet.
Schulz mener europeere har en tendens til å overdrive enhetsfølelsen i USA. Det er et kjempestort gap mellom statene.
– Texas og California er sikkert mer ulike hverandre enn Norge og Danmark er.
Fornuft og galskap
Ifølge Schulz har det blitt et problem for demokratene at det ideologiske rommet i amerikansk politikk eies av republikanerne. Stadig flere radikale endringer kan gjøres uten at folk reagerer.
– Grensa som skiller fornuft og galskap har blitt forskjøvet.
Etterpå legger han spøkefullt til:
– Jeg får passe på hva jeg sier nå, så jeg ikke kommer på svartelista til FBI.
Raddiser
Det er ikke vanskelig å finne studenter som hater Amerika. USA er så nært man kommer en ytre fiende som spleiser oss studenter sammen. Og noen går lengre enn andre. I buskaset mellom Forskningsparken og Domus kaver vi rundt sammen med et knippe raddiser fra Blinderns ytterste venstre. Studentforeningen Kill Sam ble opprettet som en motreaksjon mot studentforeningen Support og America Movement (SAM). De har invitert oss opp i skogen, for de vil gjerne brenne noe vi kan ta bilde av, men helst ikke midt i gata. Vi er langt vekk fra Grand Hotell nå. Langt vekk fra partipolitikk og byråkrati også. Her er medlemmene hemmelige, og går under dekknavn.
– Si hva du vil om paranoia hos venstreradikale, sier ”Rosa Luxusborger”, der han sitter bøyd over tegningen av et amerikansk flagg. Det skal tennes på.
UiO bekreftet tidligere i år å ha utlevert personopplysninger om studenter til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), og det har ikke Kill Sam latt gå i glemmeboka.
– Forestill deg at en venn av deg tar opp en pistol og begynner å skyte vilt rundt seg i SV–kantina. Du kan ikke si det er greit bare fordi det er en venn av deg, sier ”Starvin Marvin” om Norges forhold til amerikansk utenrikspolitikk.
Kill Sam skulle gjerne gitt Amerika tilbake til indianerne. For dem er det ikke nok med en demokratisk president. Marvin mener både Bush og Kerry er en katastrofe for verden.
– Spørsmålet er om det er bedre for verden å være klar over hva som skjer og hate det, sånn som nå med Bush, eller at Kerry tar over og folk tror det har skjedd en forbedring, sier Marvin.
Image
SAM–leder Karl Henrik Bastiansen ler litt når han hører om Kill Sam. Det er i alle fall bra det er engasjement blant studentene, mener han. Han vil at USA og Norge skal være venner, og at norske studenter skal forstå amerikanske handlinger på et mer riktig objektivt grunnlag. Marvin skulle helst sett at hele SAM–foreningen ble nedlagt.
– Når du kaller deg Support of America Movement har du ikke akkurat et nøytralt utgangspunkt, fnyser han.
I det minste er begge foreningene enige i at det ikke er verdens største forskjell mellom årets presidentkandidater, og at det først og fremst er Europas inntrykk av USA som kan endres med en ny president.
– Den viktigste forskjellen mellom Bush og Kerry, er at Kerry vil gjenopprette USAs image som en fredselskende demokratiforkjemper. Men det er nettopp det det er, et image, mener Marvin.
– Vi tar ikke stilling til hvem som bør vinne valget. Amerikanerne har sikkert en god grunn til å velge sin president, mener SAMs Bastiansen.
Kill Sam derimot, setter ikke sin lit til amerikanernes dømmekraft:
– Se på hva USA har gjort de siste 50 årene. Det er helt åpenbart at de er gærne! Det siste man vil, er å være alliert med dem, sier Marvin bestemt.
PR–maskiner
Men de skal ikke stemme. Slik som Jeremy Schulz. Han håper på et presidentskifte i høst, og er tydeligvis ikke helt enig med studentforeningene i at forskjellen mellom Kerry og Bush er ubetydelig.
– Mange forstår ikke hvor radikal Bush egentlig er. Det har blitt kjørt gjennom masse vedtak om miljø og helsevern, som folk ikke engang får høre om. Det er som om de viktige beslutningene tas bak teppet, mens foran står det en PR–maskin, smiler han oppgitt.
