FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

Det var morgenen den 9. april. Påskeferie på Vaset i Valdres og jeg fylte 13. Den bursdagen kommer jeg aldri til å glemme. Mamma, pappa, søster, tante, onkel, fetter og bursdagsbarn satt til frokost. Gavene kom på bordet. Typisk bokpakke fra mamma og pappa. Men en helt typisk bok var det ikke. Det var en knallrosa en som het Kjærlighetsboka. Da jeg titta inni ble jeg mer rosa enn boka. Det første som slo mot meg var veldig virkelighetsnære tegninger av haugevis av kvinneskjød. Forfatteren var Hanne Grasmo, tidligere redaktør av Cupido. Jeg trodde jeg skulle dø. Skulle jeg liksom titte interessert i denne boka? Heldigvis spikket søstra mi nesten av seg den ene pekefingeren senere på dagen. Så snakket man i alle fall om noe annet.

Vel hjemme var jeg kommet over det verste sjokket og kastet meg over lektyren. Jeg leste og titta flittig. Under dyna. Riktignok hadde jeg alltid boka på samme plass i bokhylla, aldri på nattbordet. Snart var jeg blitt en ganske så belest 13–åring. Alle tanker om at jeg var den eneste i hele verden som tenkte det jeg gjorde forsvant. Skammen rant av som regn på nypolert bil. Jeg ble så trygg på at sex var sundt og heeelt naturlig at jeg ville lære andre.

Utpå høsten i sjetteklasse en gang, satt vi noen gutter og jenter, på et bord i skolegården. Jeg husker ikke helt foranledningen, men i alle fall kom jeg til å si noe sånt som at: ”Alle jenter runker da, det er jo helt vanlig det!”. Jeg husker reaksjonene og min egen forundring over at de andre ble så flaue, bedre enn hvorfor i all verden jeg kom til å si noe sånt. Min nyervervede selvsikkerhet fikk seg en trøkk seksten. Men jeg ga meg ikke så lett. Når anledningen bød seg, snakket jeg alltid litt høyere og litt mer avslappet enn de andre om sånne intime ting, om hemmelighetene som mange jenter tror de er de eneste som driver med i hele verden.

Uansett har jeg hatt masse glede av Kjærlighetsboka. For det kan jeg takke mine rare, rare foreldre, som ga meg en rosa bok med mange fine tegninger i til 12–årsdagen, og Hanne Grasmo, som har lært meg det meste av det som er å lære om hvordan ting kan se ut, og at man ikke er den eneste i hele verden som, ja dere vet... God bok!