INDRE JUBEL: Forfatter Henrik H. Langeland beskriver det å skrive romaner som en dyp indre jubel. Han drømte aldri om å bli forfatter. Det er først nå, etter tredje utgitte roman, at han mener han har blitt det.

Langstrakt

Om åtte år har Henrik H. Langeland fornyet den norske romankunsten. Hvis ikke, blir det hans første glorious failure.

Publisert Sist oppdatert
OFFENTLIGHET: Henrik H. Langeland identifiserer seg ikke med stempelet som «kjendispartyløve». Her gjøres han klar til en annen type offentlighet; intervju i Bokbadet.
SJANGER: Henrik H. Langeland har sagt han skriver litterære spenningsromaner. Hvilken sjanger det egentlig er, er han usikker på. Her møter han en leser, Heidi Sulusnes.
DIALOG: Henrik H. Langeland liker direktheten ved av være i dialog med et publikum, om det er i en bokhandel eller på et seminarrom. Vender han tilbake til Blindern ønsker han mer å undervise enn å forske. Her sammen med programleder Aslak Sira Myhre.
FORFATTER: Å være forfatter er ikke noe du er, det er noe du gjør, mener Henrik H. Langeland. Selv er han en best forfatter i et rom med temperatur på 17 grader og passe luftfuktighet. Han skriver alltid med pulsvanter og bryr seg ikke om utsikt. Men fast hotellrom med skrivepult i Paris, det har han.
LANGELANDS LIDENSKAP: Klassisk musikk fra perioden 1870 til 1920 og Nordmarka er Henrik H. Langelands lidenskap. Begge gir en genuin lykkefølelse. -- Det ender med grin hver gang, sier forfatteren om å lytte til Deccainnspillingen av Requiem av Verdi.

Navn: Henrik H. Langeland

Alder: 34 år

Aktuell med: Har akkurat gitt ut sin tredje roman «Francis Meyers lidenskap», går snart av som redaktør for det litterære tidsskriftet «Vinduet». I 2003 ga han ut bestselgeren «Wonderboy».

Utdanning: 1992-1998: litteraturvitenskap hovedfag, filosofi grunnfag og fransk mellomfag ved Universitetet i Oslo, inkludert to semestre ved Sorbonne i Frankrike og London School og Economics i England.

2001-2005: Doktorgrad i litteraturvitenskap.

Henrik H. Langeland presser ansiktet nedover håndflaten. Fingrene kræsjer i panneluggen. Han holder taket. Den smånasale stemmen, som i ivrige øyeblikk er umulig å fange innholdet av, har stilnet. Han tenker seg om, slipper hårfestet.

– Selvfølgelig har jeg mislykkes. Jeg har enda ikke tatt merke i Birken, for eksempel.

– Har du noen gang prøvd da?

– Nei.

Han ler. En koselig knegglatter. Litt ivrig.

– Dårlig eksempel. Jeg ser den.

SAKTE BEGYNNER luggen å finne veien nedover pannen. Enda gir den assosiasjoner til en svunnen tid. Mer nøyaktig begynnelsen av 2000-tallet, da de fleste hannkjønn mellom 12 og 35 gikk med en fire centimeter lang brem av hår og voks. Omtrent den samme perioden som noen vil kalle dotcom-fasen. Fasen som tre år senere gjorde Langeland kjent, eller Langeland den. Enda selger «Wonderboy». Henrik H. Langeland er en suksessforfatter, noe det ser ut til at han skal fortsetter å være. Nå med «Francis Meyers lidenskap» – en universitetsroman. Han er skeptisk til betegnelsen.

– Selv om to romaner fra samme sted utgis nokså likt, betyr ikke det at det er en ny tendens. Det er en sånn enkel journalistisk slutning. Oi! Anne Holt og Jo Nesbø skriver begge fra Oslo Politikammer. Wheey! Vi har en ny sjanger! Oslopolitikammer-sjangeren!

UANSETT, UNIVERSITETSROMAN eller ikke, det er på Blindern det skjer. Francis Meyer på 53 år får livet snudd på hodet. Han var den aleneboende, anstendige, reflekterte og aldri affekthandlende litteraturprofessoren. Så møter han den smellvakre, intelligente og norsk-iranske Nadia Reza Lindter, som på hans påtvungne undervisningskurs definerer lyrikk som lidenskap, og blir med det Meyers personlige lidenskap. Samtidig dukker det opp et originalmanus av Peter Dass, som er med på å forsterke teorien om at Peter Dass og Dorothe Engelbretsdotter ikke bare var brevvenner, men hadde et amorøst forhold. Selv om historien om Dass-manuskriptet bygger på en sann historie, gjelder ikke det nødvendigvis forholdet mellom 1600-tallsforfatterne. Da er det noe annet med erotiske forhold inkludert mannlig professor og ung studine på dagens norske universiteter:

– Det er vel ikke noe revolusjonerende å si at det finnes noe besnærende, eller tiltrekkende mellom studenter og professorer. Noen liker menn i uniform, andre menn bak kateteret, sier Langeland.

– Men personer som karakteren Strøm-Larsen, som er så pågående at en kvinnelig student ikke finner annen utvei enn å ligge med ham, for å slippe unna?

– Han finnes han også. Den ekle scenen fra handicapdoen – det er basert på en reell hendelse jeg hørte om. Alt er jo det. Jeg finner jo ikke på ting, liksom!

Henrik H. Langeland sitter mellom gamle lampeskjermer og norgesglass med syltet innhold på Kampen Bistro, noen få sykkeltråkk fra der han selv bor, og har akkurat utbrutt noe ganske uvanlig for en litterær forfatter. Han hører seg selv, og retter:

– Eller, jeg finner jo på ting, jeg tillemper virkeligheten.

INGEN VISSTE om Henrik H. Langelands planer om å tillempe virkeligheten da han jobbet som trainee i Schibsted rundt årtusenskiftet. Etter doktorgraden i litteraturvitenskap på Marcel Prousts gigantiske verk «På sporet av den tapte tid», hadde Langeland post-it-lapper nok til å begynne å tilempe virkeligheten igjen. På samme måte som «Wonderboy» ga et innblikk i næringslivet anno 2000, skulle «Francis Meyers lidenskap» gi en realistisk skildring av det akademiske kulturlivet anno 2007. Henrik H. Langeland skriver realistiske romaner. Det krever en form og et språk han mener er undervurdert i visse kretser. Tross gode kritikker i pressen, var det etter forfatteren selv å bedømme kun én anmelder som virkelig forsto hva han hadde lest.

– Å skrive krøkkete og uleselig er det letteste i verden, men å skrive et språk som ikke står i veien for historien og samtidig unngår klisjeer, det er en utfordring. Språklig originalitet betyr ikke å vanskeliggjøre det for leseren.

HENRIK H. LANGELAND ler og gir den nysgjerrige fortanna større boltringsplass mellom leppene, før stemmen igjen raser av gårde. Det er ikke nervøsitet som er utløseren denne gang, men fortelleriver. Vi er på begynnelsen av nittitallet en gang, Henrik H. Langeland er Blindern-student og del av det som etter hans beskrivelser må være et legendarisk kollektiv for sosiale studenter: Fester med over hundre deltakere, misforståelser av smell i naboens postkasse (den pakistanske ambassaden, journ.anm.), oppslag i Aftenposten dagen etter og utilitaristisk filosofering over hva som er best; at hundre personer har en bra fest, eller at én person får sove. Tilbake i 2007 har en av fortidens og fremtidens kamerater en annen historie å fortelle. Det er første nyttårsdag 1994. Kameraten filmer. Tomflasker og livløse menneskekropper festes til tapen mens han vandrer rundt i leiligheten. Så åpner han døren til Henrik, og der sitter han, pent antrukket, og godt i gang med lesingen av Proust på fransk. Henrik H. Langeland tok cand.magen på to og et halvt år. Hvorfor har han lurt på selv også.

– Det gikk vel sport i det – gøy å gjennomføre raskt og samtidig gjøre det bra. Det har å gjøre med å sette seg mål, og prøve å strekke seg så langt som mulig. Men samtidig en genuin glede over å lære. Jeg liker å få til ting, og er vel langsiktig rastløs.

Langeland har tidligere uttalt at han vokste opp i en flinkhetskultur, noe han mener er gjeldende for mange med barne- og ungdomsårene på vestkanten. Fra kafébordet på Kampen legger han ut om den borgelige nøysomhetskulturen. En kultur hvor man ikke flasher rikdom, men jobber hardt for det man vil. En kultur han er fascinert av.

– Hvor viktig har den vært for hvem du er blitt?

Jeg har ennå store problemer med å takle folk som ikke strekker seg

– Helt definerende. Jeg har ennå store problemer med å takle folk som ikke strekker seg. Er de ikke i stand til mer, ok, fair enough, men jeg har veldig liten tålmodighet med folk som ikke gidder. Det har en positiv livseffekt å få til ting. Det handler vel egentlig om å holde livet i sjakk og ikke henfalde til depresjonen. Noen ganger kan det være så enkelt som å gå seg en tur, komme seg opp av sofaen.

Forfatteren tror ikke nødvendigvis at flinkhet i seg selv er et gode, den kan virke begrensende på ens egen personlige frihet. Selv har han lett for å trekke slutninger om andre for raskt. Han mener det handler om toleranse.

– Det er noe jeg jobber med; å utvikle toleranseterskelen min for hvordan andre lever og har det. Det er viktig profesjonelt også. Som forfatter bør jeg være åpen for ethvert menneskelig uttrykk. Hvis man dømmer noen raskt blir det vanskelig å gjøre dem til romanfigurer. Det samme gjelder for miljøer. Jeg prøver å ikke stenge meg ute fra noen miljøer, om det er kongelige eller hva nå det er.

HENRIK H. LANGELAND har gitt seg selv to år med slingringsmonn. Han kunne selvfølgelig sagt seks år, men har planer om å ta livet litt mer med ro. Siden 1996 har Langeland notert på prosjektet som alt han har gjort tidligere peker henimot. Hans livsprosjekt. Det som gjør at han blir forfatter på heltid. Det som har krevd tre romaner, en doktorgrad og to monografier om Marcel Proust kun som øving og forberedelse. Henrik H. Langeland skal fornye den norske romankunsten, rett og slett. Gjøre noe som aldri er gjort før, sette ny standard for hva som er mulig.

– Med fornyelse mener jeg ikke nødvendigvis noe spektakulært. Fornyelsen kan like gjerne ligge i historien. Det er nesten litt urovekkende at det har gått så bra hittil. Det var ikke dette som skulle gå bra, det var det neste. Kanskje er det det som blir min glorious failure.

Han skynder seg.

– Neida, det blir ikke det.

Powered by Labrador CMS