1968: Fremtiden kan vente

Akk. Det er ikke lett å være student. Du må leve i henhold til både skrevne og uskrevne regler for politisk korrekthet og generell kulhet. Til og med feriene skal bety noe. Man skulle jo gjerne dratt på en tremåneders tur til Sør-Amerika, men er det nok å betale klimakvoten om man skal beholde status som miljøbevisst?

Hva med en tidsreise som ferie? Det er ikke så vanskelig. Gode venner, ålreit vær og litt fantasi er drivstoff nok til å snu klokka.

Siden denne saken både befatter seg med studentene sommeren 1968 og generasjonen som ble døpt sekstiåttere, har det vært hensiktmessig å skille de to fra hverandre ved å kalle den første gruppen 68-ere og den andre gruppen sekstiåttere.

Kom igjen, la oss leke 68-ere.

La oss starte med været. Dette blir selvsagt vanskelig, men du er pent nødt til å innbille deg at det har vært en lang og hard vinter. 1968 var skuddår, og på Blindern blir det satt ny snørekord 8. februar med 79 cm, én cm mer enn den tidligere rekorden fra 1920.

Selv om Europa er ved kokepunktet dette året, blir den norske sommeren nokså lunken. I juni er det varmt og vått, med store mengder nedbør og en middeltemperatur på 16,3 grader. Juli blir tørr og kjip. Du kan belage deg på at den fineste sommerdagen kommer allerede 17. juni, med knalltemperatur på 28, 1 grader.

Nokså forglemmelig, med andre ord. Mistanken forsterkes når sekstiåtteren Fanny Duckert, per dags dato psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo, blir konfrontert med spørsmål om hva hun husker fra sommeren 1968.

– Hmmmm. Nei. Ikke noe spesifikt.

Hva kan vi slutte av dette? Den gjengse sekstiåtter var antakeligvis nokså blek og hutrete. Med andre ord, vekk med selvbruningskremen, fram med superundertøyet.

Det finnes ikke dårlig vær, bare batikkfargede klær. Blant 60-tallets rikholdige motefauna er det få antrekk som har gjort et mer ettertrykkelig inntrykk enn de psykedeliske presenningene hippiene levde inni. Legg til slengbukser vide nok til å huse en uønsket nordlending eller tre, og du er klar for nær sagt hva som helst.

Det er allikevel blazere og cardigans som gjelder for mesteparten av studentmassen. Er du frekk kan du sløyfe slipset. Og for kvinnen med sans for det litt eksklusive kan papirklærne anbefales. Denne amerikanske nyvinningen er tingen for deg som ikke orker klesvasken. For en tier kan du kjøpe deg et plagg som kan brukes både to og tre ganger. Det eneste aberet er at du ved første regnskyll står der med undertøyet dekket i fargerik gjørme. Det er for så vidt ikke noe galt i det – husk at Norge i 1968 er styrt av statsministeren som lanserte underbuksa som fritidsantrekk.

Nok om klær og vær. Stemningen må settes.

Våren og sommeren 1968 var, i likhet med våren og sommeren 2007, en tid der norske studenter var opptatt av å diskutere klimaendringene. 1968 var året Martin Luther King og Robert F. Kennedy ble drept og den tyske studentopprøreren Rudi Dutschke ble skutt i hodet. Februar brakte med seg Tet-offensiven og mai så studentene snu Paris på hodet. En bølge av studentopprør skyller over verden. I Mexico ender det med tragedie når studenter samles i Tlatelolco-distriktet i Mexico City under parolen No queremos olimpiadas, queremos revolución! – «Vi ønsker ikke olympiade, vi ønsker revolusjon». Det som startet som en fredelig demonstrasjon endte opp med et katastrofalt møte mellom massene og militærmakten, og Tlatelolco-natten etterlot seg 200-300 døde.

Hva så med Norge? I 1968 var studentmiljøet kun forsøksvis revolusjonære. Det nærmeste man kom et realt opprør var trusselen om husleiestreik på Sogn studentby. Det ble varslet en økning i leien på femten prosent, og sinnene sto i kok.

– Husleiestreik på Sogn er til å gråte av, ikke sant? Men det var nok et oppriktig ønske om å påvirke samfunnet, sier journalist og tidligere Dagbladet-kommentator Sissel Benneche Osvold, som i 1968 var psykologistudent og mor til en toåring.

De hadde det i det hele tatt ikke så veldig greit på Sogn på den tiden – i begynnelsen av året ønsket studentbyen seg en utredning om i hvilken grad miljøet på Sogn førte til psykiske nevroser. Det var visstnok kjedelig arkitektur og obligatoriske «Sogn-kunstverk» på veggene som slet på nervene. Ellers var den gjengse student bekymret for Ottosenkomiteens innstilling til ny studiereform. Noe var i emning, mener Osvold.

– Du begynte å få den litt kjekkere tonen. Nei til Ottosenkomitéen, ikke sant. Jeg har helt glemt hva som var galt med Ottosenkomitéen, sier hun.

– Studentene var vel særlig bekymret over at rammene for studieløpet skulle bli innstrammet?

– Ja, at man måtte fullføre i løpet av 20 år i stedet for 80.

Ifølge Fanny Duckert hadde norske helsemyndigheter en finger med i spillet i bevissthetsendringen.

– Du må huske på at vi levde i en tid hvor pillen var kommet og AIDS ikke hadde dukket opp. At du kunne leve ut din seksualitet uten frykten for graviditet. Man opplevde at man hadde full kontroll over sin egen fremtid.

68-eren ble sekstiåtter først i 1970, da Rød Front tok over Det Norske Studentersamfund, og den politiske kompassnålen tok et par voldsomme rykk i babord retning.

– Hvorfor var vi så sent ute med opprøret?

– Er det ikke alltid sånn i Norge, da? Vi sitter gjerne og tenker ganske lenge over hvilket standpunkt vi skal ta. Du skal huske på at da jeg studerte psykologi i 1968, var den mest eksotiske studenten på studiet en islending. Vi hadde ikke de antennene mot verden ute, sier Duckert.

Osvold supplerer.

– Jeg tror mennesker på den tiden brukte litt tid på å finne ut hva det dreide seg om. Vi hadde hatt Koreakrigen dundrende i hodene våre. Så kom Vietnamkrigen som man skulle forstå, samtidig som man skulle slutte seg til en europeisk politisk bevegelse. Det var mye som skulle ryddes opp i. Det er kanskje en av grunnene til at den politiske venstresiden ble såpass spaltet som den ble, sier hun.

Som vaskekte norsk 68-er er det kanskje lettest å kjenne seg igjen i John Lennons noe lunkne kommentar fra høstpartens singelutgivelse «Revolution»: You can count me out (in). Men, i påvente av heitere tider har man allikevel alltids bruk for noen gode slagord. Pugg disse:

Lisez moins, vivez plus – Les mindre, lev mer.

L'ennui est contre-révolutionnaire – Kjedsomhet er kontrarevolusjonært.

Travailleurs de tous les pays, amusez-vous! – Arbeidere i alle land, mor eder!

Når slike fagre gloser skal settes til musikk er det mye gull å velge i. Den desiderte landeplagen i Norge det året var «Congratulations», som kun ble slått av den noe mer forglemmelige «La La La» i årets Melodi Grand Prix. «Congratulations» var så populær at man fikk en egen norsk oversettelse ført i pennen av Arne Bendiksen. Bendiksen var i det hele tatt en travel mann i `68, han prøvde blant annet å innynde seg i studentmiljøet med skiva «Duskeluen», som inneholdt tolv kjente og kjære studenterviser, som «Puddefjorden», «Kro-kro Dill» og «Skål og drikk». Men 1968 er et alt for godt musikkår til at man skal sløse bort tid på Cliff og Arne. I floraen av singler kan man i stedet trekke fram for eksempel «Cloud Nine» med Temptations og «Just dropped in (to see what condition my condition was in)» med Kenny Rogers. Fruene Robinson og Madonna med henholdsvis Simon & Garfunkel og The Beatles var heller ikke til å unngå, og i august hilser The Doors innom med den alltid like hyggelige «Hello, I love you».

Vi er gustenbleke, vi har drapert oss i batikk, vi er smårevolusjonære og mektig forbannet over forholdene på Sogn Studentby. På tide å komme seg ut.

Som sagt var sommeren ’68 rimelig kjip rent temperaturmessig. Det var ingen badesommer. Om man likevel insisterer på å dyppe legemet anbefales Frognerbadet, særlig grunnet gangavstand til Colosseum kino, kalt Kula på folkemunne, hvor man kan speise ut til «Planet of the Apes» og ta seg inn igjen med «Guess Who’s coming to dinner». Men, ta Dem i akt – bading på Frognerbadet er ikke uten faremomenter. Det ryktes om at Majagjengen eller Frognergjengen har montert barberblad i vannskliene. De ryktene lever for så vidt den dag i dag, men det er lett å tenke seg at frykten for å kaste seg utfor var litt større på den tiden Majagjengen og Frognergjengen faktisk eksisterte.

Vel oppe av vannet er det kanskje på tide å ta for seg av byens kulturelle fruktfat. Er du fin på det, og har god tid, kan du fra 23. august stikke ut på Høvikodden for å bivåne det nyåpnede «Sonja Henie og Niels Onstads Kunstsenter». Om du er litt mer på spareblusset, trasker du opp til radiobygget på Marienlyst for å diskutere hvorvidt Agnes Hougs nyreiste Bjørnson-monument, slik en kritiker kalte det, er et «arbeide av en sinnssyk blikkenslager».

Men, som våre franske forbilder sa: «L'art est mort, ne consommez pas son kadavre» – kunsten er død, ikke konsumer kadaveret. Her må det drikkes, og det litt fort. Det mest naturlige for en student i 1968 ville kanskje være å slepe droget innom Krølle Kro i Uranienborgveien, eller uteserveringen Pernille, populært kalt «Nille», i Karl Johans gate.

– Nille var det eneste vi hadde som var et utested om sommeren. Du kunne sette deg ned på et bord der og si hei, også møtte du mange kjente, sier Fanny Duckert.

Hun husker byturene som nokså fortettede affærer.

– Vi satt i andreetasjen på Casino, Nille og Krølle og diskuterte både fag og politikk. Psykologi var beinhardt, med stort press for å oppnå laud. Det ble i det hele tatt snakket mye fag, og drukket mye øl.

Nå er Krølle, Nille og Casino historie. Det samme er legendariske Club 7. Trøsten er at man fremdeles kan stikke innom Club7-setra, bedre kjent som Herregårdskroa. Herfra kan du sitte og myse opp mot Holmenkollen, og lure på om Wirkola vinner hoppuka neste vinter også.

Om du er av typen som trives bedre i sentrum, er Dovrehallen et godt egnet vannhull for frilynt diskusjon og finjustering av ølbrillene. Stedet blir av frelste struper sett på som Norges ølkultursentrum, og bør være en sikker vinner når tierne til drikke skal disponeres.

Men her støter vi på et nokså stort problem i vår tidsreiselek. Verken Herregårdskroa eller Dovrehallen frekventeres av spesielt unge mennesker i 2007. Det er faktisk høyst sannsynlig at store deler av klientellet ved disse stedene har sittet der siden 1968, og det er lett å sette Frydenlunden i strupen når kisen ved nabobordet begynner å snøvle om den gangen han og Jens Bjørneboe nesten begikk selvmord.

Så hvor går ferden? Midt i etablissementets kraftsentrum, skal det vise seg. I det hjørnet av Slottsparken som vender mot universitetet, finner du plenflekken som er døpt Nisseberget. Her kan du sitte i relativ fred og ro, bli passivt stein eller aggressivt klein, skrike ukvemsord mot slottet og høre på Jefferson Airplanes «White Rabbit» om og om igjen. Selv i 2007 er Nisseberget rasteplass for marginaliserte blekansikter. Det er faktisk stor sjanse for at vitserepertoaret fra ’68 fungerer der den dag i dag. Prøv denne: «Hva er forskjellen på en politihest og en vanlig hest?» «Allvorlig banna, jeg veit ikke.» «På politihesten sitter rasshølet på ryggen.» «Hø hø. Sterke saker.»

– Dette kunne Stein Lillevolden skrevet bok om. Gjengen på Nisseberget ble kastet lenger og lenger ned Karl Johansgate til de traff Plata. Slaget om Karl Johan pågår jo ennå, sier Osvold.

Heldig at vi slipper å ta inn over oss voksende kynisme og hardnede politiske fronter. For utsikten fra Nisseberget når nesten helt til Paris, men ikke særlig langt inn i framtiden. Og når den siste gloen har slukna og gitaren ryker en streng for mye, kan man ta del i det Osvold kaller «The hush around the world» – den ryggradvarmende følelsen av at noe kommer til å skje snart. Men ikke ennå.

Kilder: «Hvem, Hva, Hvor 1969», Universitasårboka 1968, Foreldregenerasjonen