Hva skal egentlig til for å havne i trøbbel med kinesiske myndigheter?

2007-04-18

Det er bekmørkt. Bussen går det den er god for. Sjåføren tenner den fjerde røyken i løpet av siste halvtimen. Bak ham sitter undertegnede, en nervøs norsk turist, med sine reisekumpaner. Kan sjåføren egentlig skimte meteren foran seg, eller satser han på at veien er fri? Uansett, nåde være med gasspedalen hans og de som eventuelt vandrer i natten, langs veien som ormer seg mellom grønnsaksmarkene på landet i Yunnan-provinsen sørøst i Kina.

Nåde oss også. Frykten sitter i oss. Vi har nettopp blitt forvist fra landsbyen vi har besøkt, og regner med at grensevaktene vet at vi er på vei. Det er ubehagelig å tenke på at man med stor sannsynlighet skal tilbringe natten i avhør på en provinsgrensepost, bare med sine reisekamerater og usympatiske grensevakter som kanskje brekker kameraminnekortet og uheldigvis «mister» laptopen i gulvet.

Hvitt sirkus

Dagen var en gang vakker. I gryningen hadde vi forlatt fylkeshovedstaden, millionbyen Kunming, og funnet veien til en muslimsk landsby, en religiøs minoritetslandsby som har fått fortsette å praktisere sin religion. En slik utflukt er fremdeles eksotisk, du finner ikke engang noen sirlig reiseoppskrift i Lonely Planets lokale, og dermed kirurgisk treffsikre guidebok.

For et vestlig menneske er det lille julaften, men for landsbybeboerne er dette en fridag satt av til storstilt feiring av profeten Muhammeds fødselsdag, araberne som reiste med varer levnet religøse spor i egnen. De behøver ikke å arbeide denne dagen, bare spise festmat på moskeen og ellers slappe av med dadler og mandariner.

Men det er før sirkuset med tre hvite mennesker kommer til byen. Det snåle utseendet skaper oppstyr i den lille landsbyen, folk i gaten flokker seg rundt de bleke attraksjonene, mange ler, andre bare glaner. Noen få er engelskkyndige og sier «hello» gjentatte ganger, før det stopper med det.

Kastet ut

Fra kyndig hold i reisefølget mitt har jeg lært at kinesiske myndigheter egentlig ikke er til noens hjelp, og at vi som utlendinger bør unngå å tiltrekke oss oppmerksomheten deres. Det er umulig, da det står femti kinesere med øyne som ikke virker så smale lenger og stirrer oss i hjel. Ti politibetjenter brøyter seg innover i folkemengden. En sivil politiagent gjør mine til at undertegnede snarest skal pakke ned kameraet. En hjelpsom, lokal engelsklærer forteller oss at politiet ville ha passene våre.

- Dere skulle meldt dere på politistasjonen ved ankomsten til byen, dere er utlendinger, forteller den ledende kinesiske politimannen, via engelsklæreren som øyensynlig er henrykt over å få praktisere engelsk foran landsbyen sin.

Vi får beskjed om å reise tilbake til storbyen før det blir kveld, det hjelper heller ikke at vi er invitert til å overnatte hos en lokal familie som skal servere helgrillet hjort med mer. Fra bussen ser vi blålysene forsvinne inn i mørket bak oss. Og puster igjen.

Robin Røkke Johansen (tekst og foto)