Kunstmiljøet i Latvia har byttet ut jernteppe med kanvas.

2007-04-18

På kaia ved elven Daugava sitter et knippe unge frikere. De har åpnet dagens første flaske vin som omhyggelig dekanteres i melkeglass. Dette er beboerne av Singalong, et kunstnerherberge drevet av Elina Rubine, mystisk kvinne og frisjel av yrke. Hvert rom på dette herberget har fått sitt eget preg av en kunstner, og for 25 lats, rundt 280 kroner, per natt kan du drømme søtt blant Buddhafresker og batikkgardiner. På spørsmål om hvorfor hun startet herberget, trekker Elina på skuldrene og danser en annen vei.

Sannheten er at Singalong ligger i havnebydelen Andrejsala, som i løpet av noen år kommer til å bli kraftig opprustet. I tillegg til Singalong ligger det også et utested og en avisredaksjon på denne kaia. Du kan ikke snu deg noe sted uten å se en eller annen slags form for kunstnerisk utfoldelse. Er dette den unge spydspissen innen latvisk kultur?

Tegner seg vekk

Krisjanis Rijnieks er 22 år gammel og kommer fra Riga. Han har vokst opp i et hjem fullt av kunst - moren er musikklærer og faren er teaterregissør. Faren setter riktignok ikke opp stykker lenger - han har tatt til næringsvettet og underviser i kommunikasjon for næringslivsledere. Krisjanis ler.

- Noe må man da tjene penger på. Kanskje pampene kan lære å oppføre seg.

Selv er Krisjanis kunstner. I ett år har han drevet med prosjektet «I draw my life away» - 365 tegninger på 365 dager. Målet har vært å utvikle sin egen stil, løsrive seg fra konvensjonene.

- Kunstmiljøet i Latvia er nokså tradisjonelt. På Latvian Academy of the Arts, hvor jeg studerer, er de ikke veldig opptatt av nyskapende kunst, sier han.

Krisjanis ser på sin egen generasjon som en «mellomgenerasjon» - de som er eldre enn ham er merkbart preget av tilværelsen under et totalitært regime, mens de som er et par år yngre enn ham ikke har latt seg affisere i det hele tatt.

- De er merkbart «friere», mindre bundet av konvensjoner. De har aldri opplevd å bli forfulgt når de er på ferie, aldri blitt stilt ubehagelige spørsmål av folk de ikke kjenner, sier han.

Krisjanis trives i havnemiljøet. Folk er annerledes her. Det er større aksept for å jobbe med sin egen greie.

- Jeg tror skepsisen til nyskapning kan ha mye å gjøre med de samfunnsmessige endringene landet vårt har gjennomgått. Foreldrene mine liker ikke endring. De har vokst opp i et superkontrollert samfunn, og er ikke fullt ut komfortable med den nye måten å leve på. Da er det lett å stole på tradisjonen. Det kan ikke jeg.

Opprør i solsteken

På spørsmål om det finnes et særegent latvisk uttrykk, ser Krisjanis på vennene sine og flirer. Neppe.

- Miljøet er fremdeles lite og fremdeles ungt. Men det vokser, sier han.

Drømmen er å starte et eget kunstakademi som kan utfordre Latvian Academy of Arts, rive ned tradisjonene og utvikle egenarten. Er det det første kullet dekaner som sitter her og nyter sola? For øyeblikket er de unge latviske kunstnerne mest av alt opptatt med å more seg og skape, uten annen begrunnelse enn skuldertrekk og brede glis. Som for eksempel når man spør Krisjanis om han har noe formål eller program med kunsten sin.

-No. I just draw my life away.

Filip Roshauw • Robin Røkke Johansen (foto)