Fra slavesentrum til søvnløs karnevalsby
Mens resten av landet jobber for å bli så europeiske som mulig, gjør folk i Bahia hva de kan for å unngå det.
– Hva sa du? Kan man ikke drikke øl på gata i Norge? Men hva gjør man når man kjeder seg på jobb da?
Klokka nærmer seg midnatt, og Everaldo Dias er inne i sin fjerde time av 24-timersskiftet på det lille hotellet han jobber på. Sammen med en likesinnet fra nabohotellet, og mer eller mindre tilfeldige forbipasserende, sitter han og drikker øl på fortauskanten. Jeg forteller at det heller ikke er lov til å drikke på jobb i Norge, noe som får dem til å glemme at de noen gang har ønsket seg ut av Brasil, mens de rister på hodet og snur seg etter en jentegjeng på vei inn i menneskemylderet i Pelourinho, Salvadors historiske sentrum.
Brasil er landet som for lengst sluttet å være u-land. Det har en utbredt industri, økende eksport og rykende økonomi. Men Brasil er også et av landene i verden med størst avstand mellom fattig og rik. I det fattige nordøst ser du lite til den økonomiske utviklingen som preger politikken og det lille, men dominerende øvre lag av befolkningen.
Sprettrumper
Det er lavsesong i høysesongen – karnevalet er for lengst over og de store turistmassene har forlatt byen. Men i Pelourinho er det aldri virkelig stille, det er kun snakk om ulike grader av energi. Lufta dirrer, og fra hvert gatehjørne, hvert smug, hver suvenirsjappe, strømmer det ulike lyder, energiske afrobrasilianske rytmer i et bedagelig tempo.
Jeg trasker opp og ned de bratte og brosteinsbelagte gatene, og skjønner hvor «baianaene» får sprettrumpene sine fra. Jeg lærer også å senke tempoet til det nærmer seg de lokales nivå, mens jeg humrer av de gjenværende lyserosa turistene som haster av gårde med hvite tennissokker og sekk på ryggen. Man har ikke sekk i Brasil. Man haster ikke i Bahia.
Vel plassert midt på en gul plaststol med en caipirinha i hånda, blir jeg kjent med Felipe, som kan fortelle at han som niåring spilte med selveste Michael Jackson da superstjernen var i Salvador for å spille inn låta «They Don’t Care About Us» med den etter hvert verdenskjente gruppa Olodum.
Et sus fra fortiden og et rop til fremtiden
En selger kommer bort og vil selge meg årets slager, et halskjede laget av kokosnøttre, mens en annen ser sitt snitt til å komme løpende bort med et berg av hengekøyer. En gutt på en åtte-ti år vil gi meg en «gave», et tøybånd fra den sagnomsuste Bonfim-kirken. Knytter du på deg et sånt bånd får du tre ønsker oppfylt hvis du ikke tar det av før det faller av seg selv. Av erfaring kan det ta både to og tre år, så jeg vegrer meg mot å binde det rundt håndleddet.
– Se! Olodum!
Den unge selgeren glemmer lykkelig sitt opprinnelige gjøremål, og løper bort for å se på Olodum som kommer trommende nedover det trange smuget, de er sikkert over 50 stykker med svære trommer malt i rødt, gult og svart. Hele bydelen stopper opp og danser nedover gata til de fengende rytmene. Olodum forsvinner ut av syne, men ikke ut av hodet. «Leve Pelourinho, menneskelighetens forkjemper, og livets og de svarte sannheters scene».
