Nokia – connecting people?

Karaokesangeren dumper ned ved siden av der jeg og Lapin Kulta sitter og hygger oss. Det sitter en annen kar der også, og de to begynner å snakke finsk sammen. Det slår meg hvor underlig det er at finnene har klart å lure seg med i Norden. Språket deres vekker ikke mye felleskapsfølelse hos meg hvert fall.

En av de mest slitne pubene i Nokia har åpen mikrofon i kveld. Hvordan jeg havnet her? Det forstår verken jeg eller de andre på puben fullt ut. Noe har nok å gjøre med mobiler, selv om byen er upretensiøs nok til å ikke gjøre noe nummer ut av det. Her er lite utskiftbare deksler. Det er dette Lonely Planet ville kalt «off the beaten track». Ingen kan påstå noe annet.

Russisk sang

Jeg sitter ved siden av stedets karaokesanger. Han er frempå og fukter mikrofonmembranen mellom glassene. Mollstemte harmonier, stort sett med syntetisk akkompagnement. For meg høres det ut som skatter fra den russiske folketradisjonen. Han gjør sitt for å skape stemning. Når rytmeboksen dør ut, klappes det høflig, mens han tasser tilbake til bordet ved siden av meg. Etter noen sanger begynner vi å konversere om slikt som det faller seg naturlig å prate om når man er i Finland: skog, sprit, sauna og mobiltelefoner. Og slikt som det faller seg naturlig å prate om når man er norsk turist: olje og fisk og høye ølpriser.

Samtalen går trått. Jeg vet ikke om det har mest å gjøre med at han er finsk, eller at jeg er norsk. Iblant stopper det helt opp. Vi leter desperat etter nye samtaletema. Vi har så lite å si. Er så kortfattede. Jo, det er mye skog i Finland. Ja, i Norge har vi mye fisk. Fisk er godt for hjertet. Sånt sier vi. Helt i stå går det når jeg forteller at jeg tror sangene han synger er russiske. Stemningen faller som en nesten helt full flaske Koskenkorva som knuses mot et saunagulv. Russisk, sier han spydig og setter i gang en ny sang på karaokemaskinen. Sangen er ikke til meg. Jeg trasker ut i Nokianatten, som har blitt helt mørk siden sist.

Lillestrøm light

For å si det rett ut: Nokia som by er omtrent like spennende som Lillestrøm en regntung mandag formiddag. Byen gir seg heller ikke ut for noe annet, til tross for det prestisjetunge navnet. Nokia er et av de tusenvis av hjulene som får Finland til å gå rundt. Verken mer eller mindre. Jeg hadde håpet å finne en flik av den finske folkesjelen her, men oppdager at autentisk og eksotisk ikke nødvendigvis er det samme. Tvert imot er jeg bare ensom. Ikke forstår jeg hva de sier. Og så er det kaldt. På den lokale kiosken bestiller jeg «kaksii kahvia, kiithos!» Det er en av de to setningene jeg kan på finsk, og betyr «to kaffe, takk!» Den andre setningen har med tildekking av panelovner å gjøre, og er langt mindre anvendelig. I Finland er det alltid to kopper, selv om jeg reiser rundt alene. Finsken min er ikke mer stødig enn at det må bli slik. Dessuten er det et av de vakreste bokstavrimene jeg vet om.

Natt, og morgen igjen

Og så blir det natt. Byens overnattingssteder ligger en og to kategorier over min lommebok. Men jeg er forberedt. Med sovepose i sekken klarer man seg hvor som helst, selv i vinter-Finland. Jeg finner et usjenert skogholt og krøller meg inn under en furu.

Neste morgen er politimesteren så elskverdig å sende to av sine beste menn for å vekke meg. Ved nærmere øyesyn viser det seg nemlig at skogholtet slett ikke er så usjenert, men at jeg i vanvare har lagt meg et par armlengder fra den mest populære traséen for lokale morgenfriskuser i joggesko. Flere av dem har rapportert til politiet om soveposer, med innhold, liggende i skogen. Antakelig er de ikke så vant med turister her, tenker jeg.

De to mennene mener at det er på tide å stå opp. Det er ikke rom for diskusjon. Dessuten er jeg kald, ensom og desillusjonert, og har navnet mitt på blokka til politiet. Jeg forbeholder meg turistprivilegiet det er å ta første buss bort, og åler meg ut av den lune soveposen. Utenfor venter tjue illsinte kuldegrader med nykvessede is-sabler.