Jeg overhørte en samtale på T-banen.

- Det snør.

- Jeg vet, det er klimaforandringene.

Jeg tar sikkert feil, men er det ikke litt drøyt å skylde på klimaforandringene når det snør om vinteren? Er svart blitt hvitt selv om snøen som vanlig er grå? Står verden til påske, og hvis så, blir føret bra?

Det er greit at julen har blitt grønn og at det nærmeste man kommer skitur er mimring over barndommens traumatiske søndagsturer, men jeg nekter å godta at sludd tidlig i mars er en grunn til bekymring for noe annet enn hullene man har i skosålene og hvor man har gjemt bort stillongsen.

Det virker som om Oslo forventer grønne vintre. Vi rynker på nesa over ethvert snøfnugg som faller etter trettende dag jul, og sporveiene bryter sammen ved tre centimeter pudder. Hadde vi hatt baller, hadde vi sittet ute hele vinteren i helsetrøyer og nikkers og fnyst av snøføyken. Det er i hvert fall det jeg innbiller meg at forfedrene våre gjorde, den gang kroneisen faktisk kostet en krone, nabogutten hadde apachesykkel og alt det der.

Det er åpenbart tid for en ny OL-runde i Norge. Personlig holder jeg en knapp på Tromsø - ikke fordi de fortjener det, men fordi jeg ikke har lyst til å se min kjære fødeby tape for et eller annet patetisk fransk småbruk når den endelige avgjørelsen faller.

Men jeg har også en dypere bekymring. Den eneste måten å opprettholde illusjonen om Norge som et furet og værbitt land er å holde journalister og tilskuere langt unna hovedstaden. For her vil de se at vi lenge er blitt født med tøfler i stedet for ski på beina, at OL-floka er byttet ut med spinningtimer og at det nærmeste for eksempel kronprinsessen kommer erfaring med snø er… vel, glem det.

Den ekte norske folkesporten er å pleie vårt eget selvbilde, og en slik avsløring kan ikke høyteknologisk smørebu og Nordigardens beste limericker bøte på. Men men, går det så ille, kan man alltids skylde på klimaforandringene.