Onlinespill har blitt et stort fenomen. Hvorfor?

2007-03-07

Havarerte kjærlighetsforhold. Tapte jobber. Gruslagte utdannelser. «World of Warcraft» har blitt beskyldt for å legge menneskers liv i ruiner, mange av dem tilsynelatende harmløse studenter.

De fleste utenforstående skjønner ikke helt hvorfor. Nettspill liksom? Som flittig akademiker anser jeg det som min plikt å finne det ut. Hvordan? For meg blir den mest opplagte løsningen å kaste seg ut i en 24 timers spillsesjon uten avbrudd, med unntak av toalettpauser. Dette blir spennende!

14.02: Tasse blir født. En rødskjegget dverg med masse potensial. Moroa starter i en liten dverglandsby omringet av fjell.

14.30: Leverer et brev: Får skryt.

Leverer en kasse øl: Får penger.

Utfordrer et villsvin: Får kloremerker.

15.20: Blir bedt om å kverke små hårete skapninger som minner mistenkelig om Kurt Nilsen. Dette gir meg en merkelig følelse av tilfredshet.

17.35: Møter trollmannsgnomen Dudde. Vi jakter sammen i 20 minutter før han inviterer meg til sin guild, «The Monster Mash». Jeg føler at han har stor tro på meg. At guildmottoet er «Invite as many as you can» anser jeg som irrelevant.

19.17: Får i oppdrag å drepe spedalske gnomer som stjeler tannhjul. Dette er tydeligvis et stort problem. Lærer at gnomer er skumle. Lærer det ni ganger til før jeg trekker meg tilbake.

21.00: Jeg begynner å savne venner og familie. Nysgjerrighet driver meg heldigvis videre.

22.02: Prøver meg som tyv, med en trollandsby som mål. Blir tatt på fersken. Følgende samtale finner sted:

Trollhøvding: «Dim wha Wassa cyea fi so yude»

Meg: «Hi, I’m selling these fine leather jackets!»

- *smekk*
23.45: Temmer meg en ulv, følgesvenner er kjekt å ha. Ulven er uenig. 20 minutter med hissige lyskebitt og trygling senere begynner den å samarbeide. Ulven døper jeg Ulf.

02.00: Har kommet halvveis. Beina mine verker. Et troll dreper meg mens jeg ser bort fra dataskjermen for å hvile øynene. Sukk.

02:35: En kopp kaffe, to kopper kaffe…
03.35: Prøver meg som gruvearbeider. Dessverre liker ikke søvnige bjørner hakkelyder. Mange aggressive poter i nyrene senere kommer jeg på bedre tanker.

05.22: Finner en søt dvergkvinne. Jeg blir forelsket. Følgende samtale finner sted:

Meg: «Hi, I want to make tender love to you»

- *smekk* Pussig, det samme skjer når jeg er ute på byen.

07.37: …tre kopper kaffe, fire kopper kaffe…
08.00: Nysgjerrigheten har forduftet, men med 6 timer igjen kan jeg fremdeles rekke å bli avhengig. Benytter anledningen til å lære meg å fiske.

08.14: Å fiske er kjedelig…
09.10: Øynene er blytunge. Energidrikker smaker forresten dynge.

10.58: Ulf og jeg får i oppdrag å drepe kobolder, det vil si store rotter. De holder til i en nedlagt gruve. Barnemat, store rotter har jeg i kjelleren hjemme!

11.35: Store rotter med sverd liker åpenbart ikke dverger. Tre mislykkede forsøk beviser dette.

12.05: 15 mislykkede forsøk og jeg kan høre koboldene begynne å le så fort jeg nærmer meg gruven. Jeg anklager dem for manglende respekt. Dette hjelper ikke.

12.47: Kroppen ligger strødd utover PC-bordet, men hendene beveger seg fremdeles. Jeg teller det som aktiv spilltid.

13.22: Koboldene er beseiret! Lenge leve Tasse!

14.00: Zzzzzz.

Jeg har ikke lykkes i å bli spillavhengig, og har reflektert litt over hvorfor. Det siste døgnet har jeg blitt brukt som løpegutt, blitt avvist av kvinner, havnet i utallige slåsskamper, blitt kastrert, samt blitt mobbet av hårete skapninger. Men omtrent slik har jeg det også i virkeligheten. Fordelen med hverdagen er at det er lenger tidsrom mellom nedturene. Det alene er for øyeblikket motivasjon nok til å reise seg, strekke ut beina, og søke dagslyset igjen.

Rune Kinn Anjum • Anders Nordmo Kvammen (illustrasjon)