UTEMENNESKET: Arne Johan Vetlesen foretrekker å bruke fritiden sin til å gå på ski. I arbeidstiden velger han ofte å spasere frem og tilbake foran tavlen.
UTEMENNESKET: Arne Johan Vetlesen foretrekker å bruke fritiden sin til å gå på ski. I arbeidstiden velger han ofte å spasere frem og tilbake foran tavlen.

Moralisten

Dersom du sitter i en bil som går på tomgang, skal du ikke bli overrasket om Arne Johan Vetlesen banker på ruten din og ber deg slå av motoren.

ULYDIG: Da Vetlesen var i militæret, nektet han å skrive under på en taushetsplikt. Som straff ble han satt til å legge ut liner de siste ni månedene av tjenesten.
ULYDIG: Da Vetlesen var i militæret, nektet han å skrive under på en taushetsplikt. Som straff ble han satt til å legge ut liner de siste ni månedene av tjenesten.

Det er Vetlesen selv som foreslår at vi møtes i kantinen på fysikkbygget på Blindern.

Et portrett skal vanligvis si noe om personen man intervjuer, og det pleier da å være vanlig å plassere samtalen på et sted som sier noe om det mennesket som skal portretteres. Jeg tenker at grunnen til at vi ikke blir invitert på kaffe hjemme i stua hans, skyldes at Vetlesen vil beskytte sitt privatliv fra offentligheten.

Forklaringen viser seg å være langt mindre komplisert.

– Jeg tenker aldri på at noen vil møte meg hjemme, for jeg bor nede i Vestfold. Jeg tror ikke det er noen dypere grunn enn det.

Vetlesen er gift, har tre barn og hytte i Nordmarka. Som om vi var ute i friluft, åpner han matpakken og begynner å spise.

– I den grad jeg har noe fritid, tilbringes den på ski, sammen med ungene. Jeg prøver å få plass til alt jeg må gjøre med jobben i løpet av ukedagene, slik at jeg kan skjerme helgen til familien. Det er åtte timers arbeid hver dag, og det er veldig hektisk. Særlig det å få skrevet noe er blitt veldig vanskelig etter kvalitetsreformen.

Men han får skrevet. Ved siden av å være spaltist i Morgenbladet og Klassekampen, ga Universitetsforlaget nylig ut professorens bidrag til «Hva-er«-serien. Beskrivende nok for Vetlesens engasjement som både filosof og skribent, heter boken «Hva er etikk«.

Vetlesen skriver i innledningen til boken at det som førte ham inn i etikken, var opplevelsen av krenkelse. Først sin egen, som mobbeoffer på skolen, og deretter især de ubeskrivelige krenkelsene ofrene for Holocaust ble utsatt for.

– Hvordan kom du til filosofien?

– Det var nok flere ting, men jeg leste disse beretningene fra Auschwitz allerede som femtenåring, noe jeg sikkert ble preget av for all ettertid. På skolen likte jeg å skrive, så planen var å bli journalist.

Planer for hva man vil gjøre med livet sitt har som kjent en tendens til å bli forandret mens man lever det. Vetlesen ble innkalt til førstegangstjeneste rett etter videregående, og tok forberedende gjennom et brevkurs. Brevene ble snart erstattet av Jean Paul Sartres bøker, og forberedende ble til grunnfag som ble til mellomfag.

– Deretter tok jeg sosiologi grunnfag, og så mellomfag der også, og avsluttet med sosialantropologi før jeg kom tilbake til filosofien.

Filosofien bragte ham til Tyskland, nærmere bestemt Frankfurt.

– Jeg likte å lese tysk filosofi, så jeg bestemte meg ganske tidlig for at jeg ville prøve å komme til Habermas. Jeg søkte et tysk stipend og fikk det, og flyttet til Frankfurt som 24-åring.

Den opprinnelige planen var å bli i Frankfurt i ett år. Da han kom tilbake til Norge i 1990, var det imidlertid gått fem år siden han dro.

– Hvorfor ble du så lenge?

– Det var en veldig spesiell intellektuell eksistens, som jeg er veldig glad for at jeg hadde, sier han og stopper opp.

Vetlesen trykker den ene fingeren mot bordet, mot en samling smuler på bordplaten, som han kaster på gulvet. Nesten som om han ved å rydde bordet, samtidig kan rydde opp i tankene.

– Dette var jo før kjærester, før barn og familie, sier han.

Vetlesen vendte omsider tilbake til Norge, til en tilværelse han beskriver som et vakuum.

– Det er sjelden at det lyses ut noen ledige stillinger i filosofi, så jeg følte jo at jeg hadde satset alt på et kort som var usikkert.

Likevel gikk det ikke mer en noen måneder før han kom seg inn i et vikariat som førsteamanuensis i filosofi.

– Og så ble det lyst ut en fast stilling, som jeg søkte på og fikk. Så det er det. Jeg har søkt på jobb én gang i mitt liv, og den jobben fikk jeg.

– Hva håper du at du oppnår som filosof?

– Min måte å være filosof på er jo som offentlig intellektuell, blant annet som skribent i aviser. Det er viktig for meg å ta det jeg måtte ha av filosofisk og etisk kompetanse med ut i offentligheten, til et større publikum enn filosofistudentene.

Akkurat nå er det klimaproblematikken som opptar Vetlesen.

– Jeg tenker at vi ikke kommer til å få til noen effektiv politisk håndtering av klimaproblemene uten å få til en dyptgående forandring av vårt forhold til naturen. I lys av dette har jeg i min siste bok «Hva er etikk» forsøkt å løfte frem bidraget til den danske filosofen Knud E. Løgstrup, som blant annet handler om å påpeke grenser for velstand.

Det er nettopp dette perspektivet, at vår levestandard i Norge ikke kan allmenngjøres, som danner grunnlag for Vetlesens innfallsvinkel til klimadebatten.

- Kanskje er det nødvendig å banke på ruten til bilen bortenfor, som har stått med motoren i gang i fire minutter, og si fra: Kan du vennligst slå av?

– Kanskje er det nødvendig å banke på ruten til bilen bortenfor, som har stått med motoren i gang i fire minutter, og si fra: Kan du vennligst slå av?

Vetlesen påpeker at så lenge kritikken er upersonlig eller abstrakt, er det greit å si fra om at noe må gjøres. Hvis man krever konkrete forpliktelser fra andre mennesker er man derimot moralist.

– Hva må til for at folk endrer vanene sine?

– Det er mye å hente på ny teknologi, men jeg er skeptisk til Stoltenbergs tro på teknologiske løsninger. Jeg mener det er helt uansvarlig av et opplyst lands statsminister å si – og gjenta – at vi ikke behøver å gjøre noen ting med vår livsstil eller vår levestandard.

Tiden er ute, professoren har en forelesning i politisk filosofi som han må gi. Vi reiser oss fra bordet, og Vetlesen pakker tingene sine. Først nå legger jeg merke til at selv om vi har sittet her over en time, har han fortsatt ikke spist opp den første av de to brødskivene i matpakken.

Det lille seminarromet i Vilhelm Bjerknes hus fylles av studenter. De beskriver Vetlesen som veldig dyktig og tydelig personlig engasjert. I dag er det Hegels rettsfilosofi som gjelder.

– Filosofien er speilet i det samfunnsmessige, og det samfunnsmessige er speilet i filosofien, sier Vetlesen.

Etter å ha sittet en stund, reiser professoren seg og legger ut på en av sine karakteristiske spaserturer, hvor han går sakte frem og tilbake foran tavlen. Det er noe påfallende i måten han ser ut til å gli uanstrengt frem og tilbake over gulvet, som om han knapt nok enser studentene, ofte med hendene på ryggen. Plutselig begynner det å snø, og stolene med studentene forsvinner. Termosen på kateteret er nå i en ytterlomme på Vetlesens ryggsekk, ved siden av siste halvdel av matpakken. Det er ikke lenger onsdag ettermiddag, men søndag formiddag. Krittet i hans høyre hånd er erstattet med en skistav, og Vetlesen har ski på beina. Gulvet er dekket av snø, og han glir uanstrengt over snøen. Newtons teori om absolutt tid er gjemt under et snødekke av Einsteins relativitetsteori, og hvert enkelt menneske har sitt eget tidsbegrep. Jeg har mitt, du har ditt og Vetlesen har sitt – og forelesningen er plutselig tjue minutter på overtid.

Han ser på klokken sin og løfter blikket mot studentene.

– Kanskje det nå ikke er tid til spørsmål. Jeg har jo dette toget jeg må rekke.