Lykkelig slutt

Jeg har kompiser som hevder det ikke finnes bilder av meg uten en sigg i umiddelbar nærhet. Så når jeg på et bråkete vorspiel engang i januar ropte over et spritseigt bord: «Jeg skal slutte å røyke!» kunne jeg strengt tatt ikke forvente mer enn at alle smilte oppgitt. Godt inne i rollen som småfull optimist prøvde jeg igjen;

– Jeg har meldt meg på et sånt opplegg. «Happy Ending.»

Alle smilte igjen. Noen lo. Det var da jeg tok den fatale avgjørelsen. Ikke bare skulle jeg «slutte å røyke,» som den opprinnelige planen var. Jeg skulle faen meg bli en ikke-røyker.

En ukes tid etter at nevnte vorspielydmykelse eskalerte til naschpielydmykelse, sank jeg ned i en burgunderrutete stol på kontoret til stipendiat Håvar Brendryen på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Brendryen skriver doktoravhandling om røykeslutt, og bruker mesteparten av tiden sin på å overvåke og være moderator for røykesluttprogrammet «Happy Ending.» Han var forsiktig optimist på mine vegne.

– Opplegget er basert på kognitiv atferdsterapi, hvor du ved å først forestille deg mulige vanskeligheter før de oppstår, har forutsett en løsning på vanskelighetene, forklarte han, og fortsatte med å gi en rask innføring i hvordan opplegget fungerte:

– Først må du igjennom en to ukers forberedelsestid, deretter slutter du å røyke. I forberedelsestiden røyker du som normalt, men får tekstmeldinger hver dag fra Happy Ending-programmet. Du må også logge deg inn på nettet hver dag og skrive i «Din sluttedagbok.» Etter to uker er det rett på cold turkey, uten nedtrapping eller noe, men selvsagt med nikotinerstatning.

Jeg sank lenger og lenger ned i den noe ufikse stolen og lukta nok anger lang vei.

– Tror du jeg greier det her? spurte jeg omtrent midtveis i samtalen.

Brendryen så bort, og dro på det.

– Du har røyka 25 røyk om dagen og må nok bruke både plaster og den sterkeste nikotintyggegummien, men... joda. Ingenting er umulig.

Det svaret sa vel strengt tatt sitt.

På vei ut fikk jeg i alle fall med meg nikotinerstatning verdt rundt femten tusen i en hvit plastpose, og løfter om så mye plaster og tyggis jeg ville ha i seks måneder. Og et sympatisk blikk.

De to første forberedelsesukene gikk forholdsvis problemfritt, gitt. 25 sigg og et par meldinger om dagen fra «Happy» var i seg selv nokså idiotsikkert. «Happy» er altså aliaset Happy Ending bruker i dagligdags kommunikasjon. «Jeg er din muntre og støttende venn Happy. Jeg liker å plystre og være folkelig munter. Husk å kjøpe nikotinplaster. Hilsen Happy», liksom. Kompis. Jeg har stort sett bare forbanna venner, så akkurat den delen der var en overgang. Men de første ukene funka. I denne forberedelsesperioden var det mye aktivitet på nettet hvor mesteparten stort sett besto av gode gamle utgreiingsoppgaver: «Hvorfor begynte du å røyke? Hvorfor skal du slutte? Hva tenker du om å slutte å røyke?» Jeg gav stort sett svaret «jævlig» eller «jeg angrer» uansett spørsmål, uten at systemet registrerte eller fulgte det opp på noen måte. Første tegn på at de stort sett gav faen der, altså.

I begynnelsen av første uke som røykfri på ti år skjønte jeg plutselig hva vanlige udødelige ikke-røykere går igjennom hver eneste dag. Hvordan venter man på bussen uten sigg? Hvor har man hendene under en samtale? Hva faen gjør man i pausene i forelesningen?

Du kan si hva du vil om nikotinerstatning, men for en person som er vant til at siggen er en forlengelse av sin egen fysikk, er ikke avvenningsproduktene like stilige. Ikke bare klør nikotinplaster nok til at man kan mistenke at greia er laget av pest, den faens tyggisen smaker ufattelig jævlig. Jeg tipper produsenten har lagt en vanlig, halvtygget tyggis i et askebeger fullt av sneiper, for så å fylle på med vann og la det hele trekke godt inn. For deretter å kapsle inn tyggisen på nytt. Jeg hikka for første gang på ti år allerede etter tredje tygg, og magesåret jeg hadde dratt på meg etter en fyllekule fra august til desember i fjor tigget meg om at helvetet måtte opphøre. Ikke-røyking har sin pris. Hikke er altså en av dem.

Videre opplevde jeg en interessant, dog ubehagelig bivirkning ved at det ble noe numment i skrittet. I lemmet altså. Fastlegen min mente det hele var høyst uvanlig, med mindre jeg hadde festet plasteret på pungen, hvilket jeg i kraft av å ikke være tilbakestående hadde unngått å gjøre, og panikken begynte strengt tatt å ta meg.

– Klarer man seg røykfri i åtte dager, øker sjansen for at man lykkes med røykeslutt dramatisk, hadde Brendryen forklart meg på kontoret.

Vel. Andre uke som røykfri gikk selvsagt til helvete. Heldigvis er Happy en kul kar, som mener at en glipp er en glipp, og at det er lov til å begynne å slutte igjen etterpå.

Så lenge du sier ifra og er ærlig på slaget 21 når Happy ringer deg for å høre hvordan dagen din har vært, er du og Happy fortsatt kompiser. Tast 1 hvis du har vært røykfri, tast 2 hvis du har røyka. Jeg tasta 2, og fikk en trøstesløs samtale tilbake for ærligheten, hvor Ane Dahl Torp spilte røyker og en eller annen lite troverdig faen spilte psykolog. Det hele varte i 8 minutter med utsagn av typen:

(Ane Dahl Torp:) – Jammen, øøøøøøøh, kan jeg klare dette?

(Lite troverdig faen:) – Ja visst. Men du må bestemme deg!

Jeg driter i Ane Dahl Torp sine problemer og la på før båndet var avspilt. Irritert som faen. Det var ikke siste gang Happy viste seg som en sucker for pedagogikk. Jeg tok som oftest en sigg til for å dempe irritasjonen, så vel som de sure oppstøtene nikotintyggisen gav meg.

Tre uker ut i programmet hadde jeg viklet meg selv inn i et nett av løgner, bedrag og svik. Jeg smugrøyka og løy for kompiser, sneik meg langt bort for å røyke på jobben og fortalte ingenting til dama. Men aller mest løy jeg for Happy. Programmet registrerer nemlig opp til fem glipper. Har du røyka 15 dager, har du ifølge Ane Dahl Torp akkurat gjennomgått din femte glipp. Hver dag i ti dager på rad. Etter hvert som det gikk opp for meg at Ane strengt tatt ikke bryr seg et sekund, blir liksom ikke opplegget like viktig. Hun husker ikke hvor mange ganger du har røyka en gang. Og det er den eneste jobben hun har.

En annen liten hake ved opplegget lå i beruselsens (og den påfølgende fornektelsens) makt. Dersom jeg så en øl i øyekroken hadde jeg straks tjue sigg i lomma. Merkelig med det. Men. Som sagt ringer Ane klokka ni. Jeg begynner sjelden å drikke før elleve. Og dagen etter har jeg jo vært røykfri siden jeg sto opp. Er det noen grunn til å pine seg selv etter å ha våknet med vatt i munnen og Mari Boine i hodet? Nemlig.

Nærmere uke fire var nervene tynnslitte. Ikke fordi jeg hadde kutta fra 170 til fem sigg i uka på fire uker – akkurat den delen gikk greit. Tyggisen smakte etter hvert kun rimelig jævlig og nummenheten i lemmet hadde forlatt meg en gang i uke tre, til stor jubel og stående applaus. Det store spørsmålet var heller hvorfor i all verden jeg gadd å henge med Happy? Hvem fant ut at den beste til å motivere deg til å slutte å røyke er masete moraliserende, jævlig tidlig oppe om morgenen og i tillegg til å ringe deg på slaget 21 om kvelden hver forbanna kveld på toppen av det hele har sansen for dårlige ordspill? «Så kjekk du er på flimmerhårene. Hilsen Happy.» «Hvordan føles det å være røykfri en lørdag? Satse på lettøl i kveld kanskje? Hilsen Happy.» For ikke å glemme «Hvordan går det med ti-minutters-turene og vannglassene? Med dem holder du vekten! Hilsen Happy.»

Hva hadde jeg gjort for å fortjene kontakt med en overpedagogisk og påtatt munter og morsom karakter med stemmen til Norges døveste skuespiller? Jeg skulle slutte å røyke selvsagt. Karma er en bitch.

Bortsett fra å rømme landet eller bytte mobiltelefon, anser jeg eneste plausible løsning som røykeslutt-slutt. Jeg begynner å røyke igjen, for så å slutte seinere. Genialt enkelt. Jeg er altså snart ikke-ikke-røyker igjen. Happy Ending for deg, det.