Kalkyle for kultur
En ekte ildsjel får BI-studentene til å forsake pannebånd for plasthjelmer på omvisning ved Norges mest omdiskuterte byggeplass.
Det er trist i Bjørvika når februar setter alle kluter til for å sjokkere oslofolket. Operahuset er innhyllet i eksosgratinerte snøfnugg, og ser ikke spesielt innbydende ut for forbipasserende.
Et dusin BI-studenter har trosset værgudene denne morgenen og funnet veien til Bjørvika. Initiativtager Ellen Anita Bjareng er bachelorstudent i Kultur og ledelse. Studentene på linja er alt fra popmusikere til designere, fra ringrever til unge håpefulle. De er ute etter det lille ekstra som kan skaffe dem drømmejobben. I Ellens tilfelle er saken grei. Det er i dette huset hun vil jobbe.
– Det kan egentlig være hva som helst, jeg har ingen ambisjoner om å bli operasjef. Men det er klart, drømmen er å kunne være med å bestemme repertoaret.
Ledelinjer av marmor skal hjelpe blinde med å finne frem på den nye operaen. Denne morgenen må man ta til takke med omhyggelige instruksjoner fra Geir Owe Fredheim, rådgiver ved operaprosjektet. Han loser studentene gjennom det uferdige inngangspartiet som vil bli dekorert av lysteknologi fra Canada. Det er på tide å sjekke ut hva oljepengene går til.
Verdensvant
Ellen fant for ti år siden ut at stemmeklang kan forandre absolutt alt. Tenoren José Cura sendte henne hodestups inn i ariens univers. Interessen for sangeren førte henne i kontakt med noen svenske operaelskere, som tok henne med til København for å se Don Giovanni.
– Da var det gjort. Den forestillingen, og særlig hovedrolleinnehaver Peter Matej, gjorde at opera ble en sentral del av livet mitt.
Siden jomfruturen har Ellen vært i operahus over hele verden – Athen, Brüssel, Chicago, Paris, Kristiansund – og nå altså i Bjørvika.
Innerst i eika
Foajeen er per i dag et monumentalt skue. Ledninger stikker ut over alt, og i det fjerne skråner det gigantiske glassvinduet som vender ut mot fjorden. Den bølgete langveggen er i ferd med å bli dekket av tysk eik. Tanken er at operaen er et tre, og at man skal komme lenger og lenger inn under barken jo nærmere hovedscenen man er.
Hovedscenen skal kunne huse 1400 tilskuere når den står ferdig. Den vil bli utstyrt med justerbar orkestergrav, teksting i stolryggene og en lysekrone som også fungerer som akustisk reflektor. Ellen lar seg imponere.
– Det er utrolig hvordan de har tenkt på alt. Men den kunne kanskje vært større. Når man først bygger nytt, kunne man slått på stortromma!
En sunn linje
Scene 2 står nesten ferdig. En blackbox med plass til 440 tilskuere. Tanken er at dette skal være en scene for mer eksperimentelle og sjangeroverskridende forestillinger. Fredheim er entusiastisk.
– Her inne er mulighetene mange. 440 sitteplasser er kanskje ikke nok til å tjene de store summene, men det kan jo dere regne på.
Ja, de penga. BI er kanskje ikke skolen med den største kulturelle kapitalen. Man tenker nok mer på tall enn på toner når noen sier at de går der.
– Jeg er klar over sossestempelet, men det preger ikke studiet jeg tar. Jeg tror linja vår er sunn for BI. Den er blitt en drivkraft for kulturlivet på skolen. Dessuten blir fordommene om BI utfordret.
Fremover
Følget har vært i operaen, men sangen uteble. Seansen avsluttes ved Norges største solcellepanel, som dekker en stor del av operaens sjøside.
Kultur og ledelse uteksaminerer sine første bachelorstudenter i år. Ellen er spent.
– Det blir interessant å se hvor de havner hen. Det er på mange måter den første ordentlige testen på hva studieprogrammet er verdt.
Ellen forlater Bjørvika, men aldri operaen. Så får vi se om hun får returnere til Bjørvika som mer enn trofast tilskuer. Det er uansett ikke over før den feite dama synger. Skal vi tro framdriftsplanen, skjer det 12. April 2008.
