Sammen om stillheten

Georg Sverdrup fyller sitt største tomrom med studenter. De velter inn, alt for mange. Leter med munn og øyne etter plass. Sukker. Gir opp. Finner. Stemmene smelter sammen til et eneste stort sum, som ikke kan stoppes av annet enn et kremt fra de omringende høytalerne.

Nederst i venstre hjørne er det likevel stille. Helt stille. Sånn har det alltid vært for Hilde Gjermundrød. Da hun var én måned gammel forsto omverdenen at den lille jenta i vogna ikke hørte hva som kom fra munnen til de som sto lent over henne. Verden var stumfilm uten orkester, og hun spilte hovedrollen.

Det har hun gjort i 20 år. Nå skal hun bli en av Norges første døve psykologer. Tolk i forelesningssalen er én ting, tolk hos psykologen er noe annet.

I løpet av de siste femten årene har situasjonen for døve i Norge forandret seg dramatisk. Med Internett kom e-post og chat, med mobilen kom tekstmeldinger. Plutselig ble kommunikasjonen rask og effektiv, også mellom hørende og døve. Samtidig blir det utdannet flere døvetolker. Sussi Smedsgård fra tolkesentralen i Akershus mener å se en utvikling også i døve studenters studievalg:

– Før var det ofte estetiske fag, eller førskolelærer og allmennlærer til døveskoler. I dag er det mye større variasjon, sammenlignet med for bare ti år siden. Nå virker det som om de ikke føler noen begrensninger, og studerer det de har lyst til.

– Hører dere meg? Hører dere meg bak der også?

Foreleser Susanne Solli i SV-varianten av Ex.fac drar i mikrofonen og ser oppover den bratte bakken med studenter. Hilde Gjermundrød ser rett fram. Selv om Powerpoint-presentasjonen lyser i øyekroken, kan hun ikke miste tolkens hender. De er raske, og henger bare noen ord bak originalen. Rundt om er nakker bøyd. Hvite ark blir røde, svarte og blå. Flere av blikkene er vendt mot tolken. Alle vet at der nede sitter det noen som er litt annerledes. Som trenger hjelp til det de selv gjør automatisk, noe så enkelt som å høre.

– Ærlig talt, så tror jeg ikke min hverdag er så veldig annerledes fra andre studenter. Jeg trenger bare tolk til forelesninger og seminarer. Ellers leser jeg pensum på egenhånd, sånn som de fleste studenter gjør, sier Hilde i det forelesningen er over og kafébordene fulle.

Men kollokvier blir det få av, det samme med selskap til matpakken, utenom litt småprating med penn og papir. Hun innrømmer at det av og til kan føles ensomt, men Blindern er først og fremst for studier, ikke venner. De har hun i døvemiljøet – en språklig og kulturell minoritet, som hun kaller det.

– Døvemiljøet i Oslo kan kanskje sammenlignes med et lite bygdesamfunn, hvor alle kjenner alle, men hvor det er naturlige grupperinger. Man finner noen som har samme interesser som en selv, lik alder, sosial status, og lignende. Sånn er det vel i hørende samfunn også. I Vestfold, hvor jeg er fra, henger folk gjerne sammen bare fordi de er døve, sånn er det ikke i Oslo.

Det er krevende å snakke med hørende. Hilde tror én av grunnene til at hun har vært lite aktiv på området, tross sin sosiale personlighet, er latskap. Men også i redsel for reaksjoner:

– Noen ganger tenker jeg på hvordan den hørende vil reagere hvis jeg tar kontakt. Jeg har opplevd situasjoner der den andre blir usikker, og da blir jeg også usikker, og da virker alt bare dumt, forteller hun.

For henne er norsk tegnspråk førstespråket. Det er politikk og det er identitet, samtidig som det fjerner det som oppfattes som en funksjonshemning. Men om det kan kalles en funksjonshemning er Hilde sterkt usikker på.

– På fest med bare døve eller hørende tegnspråkbrukere, er det for eksempel ingen som er funksjonshemmet. Alle skjønner alle, og ingen har noen mangler. Det kan kanskje gi et bilde av hvorfor vi døve ofte trives i hverandres selskap, sier hun.

Seniorkonsulent ved konsulenttjenesten for funksjonshemmede ved Universitetet i Oslo, Holly K. de Pellicer, forteller at hun hadde mer kontakt med døve studenter som følte problemer tidligere, enn hva som er tilfellet nå.

– Flere var ensomme og redde for å ta kontakt med andre studenter. Nå ser ikke det ut til å være typiske problemer. Ikke som vi vet om. Men den gruppen som er mest utsatt, er de hørselshemmede. De kan føle at de faller mellom to stoler, og klarer ikke å komme inn i det ene eller det andre miljøet. Jeg vil uansett oppfordre hørende til å ta kontakt med døve studenter, og døve til å aktivt gjøre noe for å komme i kontakt med andre, sier hun, og trekker fram studentforeningene som en ideell plass til nettopp dette.

I bassenget på Domus Athletica ropes det. Oslostudentenes Idrettsklubb (OSI) sitt svømmelag har samlet seg i halvmåne rundt dagens trener:

– Vi starter med 25 meter butterfly, pause, 50 meter rygg, pause, 75 meter bryst, pause, så 100 meter crawl, og så det samme tilbake.

Han ser på gutten ved bassengkanten.

– Fikk du med deg det? Pyramide!

Eirik Stangeland nikker og tegner opp to skrå streker i luften som treffer hverandre i toppen. Treneren nikker tilbake, snur, og seksten armer roterer i kraftig fart over bassenget.

Dagen etter sitter Eirik på ett av bordene på Frederikke. Han har forstått poenget fra Pellicer. Med gestikulering, noen ord på papir og lesing på munnen, kan en gjøre seg forstått, også i svømmehallen. Det gjelder bare å være velvillig. Men i dag får han hjelp. Døvetolkstudentene Line Ek Andreassen og Kjersti Godø gjør ord til tegn, og tegn til ord. Fingre danser over putene, splitter opp og hender snus.

– Jeg synes det er givende å bli kjent med nye folk, selv om man gjerne må ta det skriftlig i begynnelsen. Omtrent alle jeg har tatt kontakt med er imøtekommende og ikke problematiske å kommunisere med. I Oslo er jeg faktisk mest sammen med hørende, forteller Eirik.

Han er egentlig fra Stavanger. Da han skulle begynne å studere informatikk for tre år siden, ble han tvunget til å forlate vestlandsbyen. I hovedstaden var det nok tolker, men ikke et døvemiljø som det han hadde reist fra.

– Her er det ikke ett miljø, sånn som i Stavanger. Jeg er vant til at alle finner på ting sammen, og føler ikke at noen av de grupperingene som er i døvemiljøet i Oslo passer med den typen jeg er.

Dermed ble han med noen venner og startet studentforeningen SAFT- Sosial Akademisk forum for tegnspråkbrukere. Organisering og frammøtet har vært noe sporadisk gjennom de tre årene foreningen har eksistert, men etter siste kafémøte med godt over tjue tegnspråkkyndige, tror Eirik på bedre tider.

– Det skal fungere som en møteplass mellom døve studenter og døvetolkstudenter, samtidig som vi skal prøve å være aktive, forklarer han.

Hilde, som også var med på SAFT-møtet og kjenner Eirik, forteller om en hyggelig kveld, med mange nye å snakke med.

Selv flyttet hun til Oslo og begynte på internatskole da hun var klar for ungdomskolen. Hun ser at nettverket hun fikk, kan ha fordeler i forhold til døvemiljøet i Oslo, men synes det er vanskelig å si noe om hvordan døvemiljøet i byen tilpasser seg innflyttere. Noen kommer lett inn, andre ikke.

Ved bordet til Eirik og døvetolkstudentene er det latter. De er uenige. Å gå og snakke tegnspråk samtidig er utløseren. Eirik former leppene og beveger fingrene.

– Det går helt fint, oversetter Kjersti, før hun gjør stemmen til sin egen:

– Nei, det gjør det ikke! Det er helt forferdelig. Jeg er vant til å gå fort, men man må gå sakte og se på hverandre hele tiden. Da er det lett å snuble.

Eirik ler. Ved nabobordet er det kollokvie. Bøker ligger strødd, og hender flakser, argumenter og poengterer. Det er ikke bare døve som snakker med hendene. Men som Hilde sier:

– Det ser ut som de prøver å uttrykke noe, men ikke får det til.