HANSSENS LILLE HJELPER: Strategisk plassert under lysekronene på Stortinget, havner det nye bindeleddet mellom stortingsfraksjonene og Arbeids- og inkluderingsdepartementet i et overjordisk heldig lys.

Super-Hadia

Hadia Tajik faller hele tiden. Hun snakker bare ikke om det.

Publisert Sist oppdatert
FOKUSERT: Tidenes nest yngste politiske er lat og ekstraordinært glad i sjokolade. Når hun ikke jobber: – Når jeg først bestemmer meg for å gjøre noe, da gjør jeg det!

Navn: Hadia Tajik

Født: 18.07.1983

Utdanning: 2005-2006: Jus, 1.-3. avdeling, Universitetet i Oslo

2004-2005: Master of Arts, menneskerettigheter, Kingston University i London.

2001-2004: Bachelor of Arts, journalistikk og fjernsynsproduksjon, Høgskolen i Stavanger

Jobb: Journalist, kommentator og anmelder i aviser som Aftenposten, Morgenbladet og VG. Tidligere politisk nestleder i Rogaland AUF.

Aktuell som: Ble 1. desember 2006 tidenes nest yngste politiske rådgiver, som bindeledd mellom statsråd Bjarne Håkon Hanssen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og regjeringspartienes fraksjoner i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget.

Spørsmålet lå i lufta, og et halvt sekund var alt tyst. Selv informasjonskonsulentens notatblokk fikk et pusterom, og møterommet i Arbeids- og inkluderingsdepartementets 5. etasje lå plutselig stille. Så setter den 23 år gamle politiske rådgiveren de store, brune øynene i journalisten, og et mikrosekund senere er en mitraljøse på Rogaland-dialekt satt i bevegelse:

– Eg é faktisk ikkje så ung. Tidenes yngste var 22, det var i 1999. Og Jørund Leknes i Fornyings- og administrasjonsdepartementet er 25 år. Det er ganske vanlig at politiske rådgivere er fra midten eller begynnelsen av 20-årene til midt i 30-årene.

FANTASY: Når Hadia Tajik ikke leser forvaltningsrett, skriver bokanmeldelser eller løper mellom departement og storting, leser hun gjerne fantasy. Robert Jordan og hans «The wheel of time»-serie er favoritten. – Men nå begynner jeg å bli redd for at han skal dø før han blir ferdg med serien.

Men selv om hun i et durabelig tempo forsøker å overbevise verden om noe annet, er Hadia Tajik – tidenes nest yngste politiske rådgiver – intet mindre enn en politisk drøm: Andregenerasjons innvandrer, muslim, ung kvinne – og på toppen av det hele distriktsjente. Legger du til en CV lang som et ekstremt godt tiår, og et mildt sagt sjarmerende ytre vil glansbildet ingen ende ta. I slutten av november i fjor var journalisten Tajik godt i gang med å gjennomføre jusstudiet dobbelt så raskt som normert tid, samtidig som hun skrev fast i Morgenbladet, trente med vekter tre ganger i uka, og skjøt jevnlig med pistol. Eksamen i 3. avdeling var noen dager unna. Da ringte Bjarne Håkon Hanssen.

– Dette var jo ikke akkurat planen min. Så da tilbudet kom måtte jeg ta noen runder først.

– Ble du overrasket?

– Ja, det kan du trygt si. Svaret kommer lynraskt, etterfulgt av en intens, kort, etter hvert smittende og stadig tilbakevendende latter.

Første gang Tajik figurerte i mediene var hun atten år gammel, bodde i den lille bygda Bjørheimsbygd utenfor Stavanger, og var redaktør for boka «Svart på hvitt». Ideen om innvandrerungdom som forteller om sine opplevelser ble unnfanget i Tajiks hode, hvis ikke ville hun aldri gjennomført den. Hun presiserte den gang at hun aldri ville bli noe «negeralibi». Blant annet derfor måtte det noen runder med de nærmeste til for å akseptere jobbtilbudet fra Statsråd Bjarne Håkon Hanssen.

– Jeg ville vært uten kontakt med virkeligheten hvis jeg ikke tenkte at de ville ha meg fordi det så bra ut.

– Hvordan ble du overbevist om at du ikke var noen maskot?

– Jeg delte mine bekymringer med statsråden, og han sa alle de riktige tingene. Hadde han ikke gjort det hadde jeg nok ikke tatt jobben. Så jeg føler meg veldig sikker på at premissene for ansettelsen min er riktige.

Og det er kanskje ingen grunn til å tvile på det. Hun snakker og skriver engelsk, urdu, persisk og tysk. Og journalistutdannede Tajik er tidligere nesteleder i Rogaland AUF, og har bemerket seg som journalist i aviser som VG, Dagbladet og Ny Tid – med jevnlige kåserier i NRK P2 på si. Bare sytten år gammel fikk hun sitt første vikariat. I Aftenposten.

– Jeg er veldig imponert over at de turte. Uansett hvem det er snakk om, kommer man ikke bort i fra at en 17-åring mangler en god del livserfaring.

Denne 17-åringen manglet også byerfaring – og hadde ingen venner i tigerstaden. Det ble mye jobb den sommeren. Og vasking.

– Bortsett fra å jobbe, gjorde jeg bare to ting to ting: Jeg vasket hybelen min – så jeg hadde en veldig ren hybel; og jeg gikk meg vill med vilje i Oslo sentrum, med kart i lomma. Da forsøkte jeg å finne veien hjem, som alltid var gjennom Karl Johan. Fant jeg den, hadde jeg vært veldig flink, he-he-he-he-he!

Aftenposten ga tydelig mersmak, så mye at den politiske karrieren ubønnhørlig ble plassert på hylla.

– Signalet fra sjefene mine den gangen var at de ikke ønsket redaksjonelle medarbeidere som var medlem i partipolitiske grupperinger. Det var viktig å opprettholde en følelse av nøytralitet utad. Det var egentlig helt greit. For meg handler det om kanaler for samfunnsengasjement, og jeg fikk kanalisert mye engasjement gjennom skrivingen.

Men det er forskjell på å kunne skrive og å ha noe å skrive om. Derfor tok den unge journalisten en mastergrad i Menneskerettigheter på Kingston University i London. Den erfaringen ble også utgangspunktet for en lynkarriere på juridisk fakultet.

– Jeg orker ikke en gang tenke på hvor mye penger jeg betalte for å studere der borte. I Norge kan man jo studere så mye man vil uten å betale nevneverdig. Og jeg hadde alltid hatt lyst til å bli enten journalist eller advokat, så jeg tenkte: «Hei, hvorfor ikke gjøre begge deler?».

På halvannet år tok hun derfor tre avdelinger med embetsstudiet – dobbelt så raskt som normert tid. Og planene for fremtiden lå klare.

– Jeg hadde søkt og fått Fulbright-stipend, og skulle ta 4. avdeling i vår i Norge, og så 5. avdeling i USA. Men jeg hadde jo ikke akkurat regnet med denne jobben, da.

– Hvorfor ville du studere enda mer?

– Fordi jeg tror på helheten, og de store sammenhengene. Det verste jeg vet er mennesker som bare ser den biten – og ikke andre sider. Jo mer man kan, jo bedre.

Nå er hun plutselig verken journalist eller jurist, og offentligheten har mistet en markant meningsytrer. Den tidligere så frittalende Tajik – som har holdt diverse foredrag og forelest på politihøyskolen – er nå Bjarne Håkon Hanssen forlengede arm. Og gjentar til det kjedsommelig at hun «er interessert i alt som foregår i dette departementet». I alle fall offentlig.

– For meg handler det bare om at jeg har fått nye fora for deltagelse. Når statsråden sitter fem skritt unna meg, er det jo mye mer naturlig at jeg tar det opp med ham enn at jeg skriver leserinnlegg!

Det kan virke som om 23-åringen lykkes med alt hun gjør. Men er hun virkelig uovervinnelig? Er hun den sjeldne typen som rett og slett klarer alt, eller har hun gått på snørra hun også?

– Ja selvfølgelig har jeg det, jeg faller hele tiden. Men de episodene finner du jo ikke på CV-en, he-he-he-he-he.

– Når har du falt?

– Det tror jeg at jeg vil fortsette å holde for meg selv. Det er jo ikke de morsomste historiene.

Men selv om hun ikke plasserer nedturene på skrytelista, er ikke Tajik bare glad når superlativene hagler.

- Folk tror kanskje at jeg er den typen som bare leser og jobber hele dagen, og det er jeg ikke.

– Folk tror kanskje at jeg er den typen som bare leser og jobber hele dagen, og det er jeg ikke.

– Hvordan har du fått til alt sammen, da?

– Jeg har jo bare gjort det som er naturlig for meg å gjøre. Og jeg har vært privilegert nok til å gjøre det. Det jeg håper folk husker, er at sjøl om oppturene mine er de jeg deler, så betyr ikke det at jeg ikke har nedturer. Det betyr bare at jeg ikke har valgt å dele dem med folk. Og det må jo være min frihet og min rett.

Tajiks store lidenskap og største svakhet i livet er sjokolade – gjerne melkesjokolade. Hun har en wall of shame med gammelt sjokoladepapir i leiligheten. Så stor er lidenskapen at rådgiveren gjerne selger sjela si for et kakestykke.

– En juridisk studentforening hadde stand for å rekruttere folk på Blindern, og ga sjokoladekake til de som kom bort. Og egentlig kan man jo bare gå bort og ta kake, men jeg ville ikke det da. Så jeg ble stående i ti minutter, spurte hva slags folk de var interessert i og alle mulige andre spørsmål. De var veldig fornøyde da de ga meg den kaka, men selv følte jeg meg litt gjennomsiktig, innrømmer 23-åringen nesten vemodig, men den følelsen slipper fort taket:

– Jeg kjøpte kaffe og koste meg virkelig med den kaka!

Ifølge henne selv har hun bare en virkelig sterk side: god arbeidskapasitet. Og en noe overraskende svakhet.

– En skal vel ikke si slike ting om seg selv, men jeg føler meg litt lat. Jeg er rett og slett veldig bedagelig anlagt.

– Hva mener du?

– Det kan være at lat er et sjølbedrag. Men jeg er alltid lat når jeg kan. Når det er lørdag og jeg ikke trenger å gjøre noe, så ligger jeg bare på sofaen som en potetsekk og spiser sjokolade. Senest denne helga spiste jeg to gigantposer med smash. Det var alt jeg gjorde. Men når jeg har satt meg et mål, så går jeg inn for å gjøre det. Det handler om prioriteringer.

Der selvskrytet må lokkes ut av en noe motvillig Tajik, har hun flere svake sider å slå i bordet med.

– Jeg kan være litt pedantisk. Jeg henger meg opp i alle mulige slags småting, som man av og til må overlate til andre.

– Er du kontrollfreak?

– Har du opplevd at noen svarer ja på det spørsmålet?

– Men er du redd for å miste kontroll?

– Det gjelder vel alle på alle nye arbeidsplasser? Det tar litt tid å slå seg til ro.

Powered by Labrador CMS