...for ikke så lenge, lenge siden, på et universitet ikke så langt, langt unna, tre brødre som skulle ut i livet og gjøre seg lykkelige. Per het den eldste, han var sikker på at veien til lykken var å gjøre det best mulig på skolen på kortest mulig tid. Så han leste og leste, tok flere studiepoeng om gangen, leste lengre enn langt - hele uker og måneder satt han på lesesalen. En dag spurte en studine om han ville være med og ta en øl, men Per svarte nei, for det var enda fem bøker og syv kompendier han ikke hadde lest, og bare tre måneder til eksamen.

- Jeg lever i fremtiden, og den forventer effektivitet, svarte han, og lempet seksti studiepoeng til på semesterplanen. Da han gikk ut fra lesesalen for siste gang etter fire og et halvt produktive år, følte han seg godt rustet for fremtiden. Men all lesingen hadde gjort sidesynet svakt, og han så ikke bilen som kom susende. Fremtiden traff ham så hardt at han døde tre dager senere.

Pål var nestemann. Han mente strakeste vei til lykken var å bli aktet og æret av flest mulig på kortest mulig tid, så han meldte seg inn i studentforeningene til FN og WTO og EU og alle de andre mektige forkortelsene. Han løp fra møte til møte og tok på seg verv på verv, og han møtte alle som bodde vestenfor Villa Eika og østenfor UB. En dag spurte en studine om han ville være med og ta en øl, men han svarte nei, for det var enda tre møter og femtisyv menn å krype for til de ble imponert.

- Fordi jeg fortjener det! sa han og løp videre, til han tre år senere møtte et hjerteattakk og måtte bråstoppe.

Sist ut var Espen Slaskeladd. Han hadde ingen idé om hvor lykken befant seg. Han tok noen fag her og gikk på noen møter der, og tok ellers tiden som den kom. En dag spurte en studine om han ville være med og ta en øl.

- Jeg har da langt å lese og mangt å møte, men det enkle er ofte det beste, så jeg har vel tid til en øl også, svarte han, og fulgte med studinen. De drakk i fem timer, helt til tre på natta, så syv stjerner komme frem på himmelen og levde lykkelige resten av kvelden.