Siste dans med Halldor Skard

Fredag 27. oktober. Det er tidlig formiddag, og en kald sol prøver å presse seg gjennom skylaget som har ligget over Sognsvann hele morgenen. Utenfor hovedbygningen på Norges idrettshøgskole (NIH) har idrettsforskeren, førsteamanuensisen, motivatoren, forfatteren, maleren, pedagogen, skilæreren og mikrotorpedoskitupp-patentholderen Halldor Skard klatret opp i et tre, til ære for fotografen. Symbolikken, og vissheten om at han kan komme lenger opp, at det fortsatt er mer å hente, hans sekstito år til tross, tiltaler ham. Treet er barnets og det lekende menneskets arena. Og Halldor Skard har lekt hele livet – brorparten på Norges Idrettshøgskole. Nå er den tiden snart historie. Om fire dager skal Skard holde sitt aller siste foredrag på NIH. Han har valgt å kalle det «Reiseklare ord.»

– Hver dag det siste halve året har jeg jobbet med foredraget. I natt våknet jeg klokken tre og tenkte på det. Det er så mange tanker en gjør seg. Hvem vil bli støtt? Oppnår jeg at folk reagerer sånn eller sånn? Hvordan tar folk det inn over seg? Kommer argumentene til å falle i fruktbar jord? Sånne ting syns jeg er vanskelig å forutsi. Men til slutt må jeg bare ta en sjans.

Det er førti år siden Skard begynte som student på NIH. De siste sjuogtredve årene har han vært tilknyttet som ansatt. Kreativitet og bevegelse har vært hans spillefelt, i kombinasjon med toppidrett, særlig ski og hopp. Blant mye annet har han skrevet Norges første lærebok i breakdance, så tidlig som i 1985, og gitt skiinteresserte nordmenn begrep som «enkeldans» og «dobbeldans».

– Min eldste sønn ringte her om dagen, sier Skard, tilbake på kontoret. – Han sa at «pappa, nå er det jammen på tide du slutter med det derre tullet nede på idrettshøgskolen, og blir voksen, du som alle andre.»

Og Skard er enig.

– Jeg gleder meg som et lite barn.

Det er lunsj. I et hjørne av kantina på NIH sitter Paul Solberg (26) og Erlend Vada (23), henholdsvis spydkaster og sleggekaster.

– På mange måter er det en æra som er over når Halldor forsvinner, sier Solberg.

– Og et stort tap for skolen.

Vada nikker.

– Hos ham har døra alltid vært åpen. Halldor har bestandig tid til studentene, dessuten har han svar på alt du måtte spørre ham om. Han er som poteten, kan brukes til alt.

Tirsdag 31.oktober. Klokken har såvidt passert tolv. Om mindre enn en time byr Halldor Skard opp til dans på NIH for aller siste gang. Helgen har blitt brukt til å velge ut akvareller som han skal gi til kolleger og andre som har vært del av årene på idrettshøgskolen. De er mange i tallet, sikkert nærmere tretti.

– Det var en fæl, men hyggelig jobb. Fæl, fordi det tok skrekkelig lang tid. Men samtidig hyggelig. Jeg satt der og prøvde minnes hver enkelt, forsøkte å forestille meg hva de ville komme til å like. Han tar fram et av maleriene, et vinterbilde, og holder det opp.

– Så der satt jeg da, ikke sant, og tenkte lenge. Hva skal Gerard få, som er en av mine aller beste kolleger? Og hva skal Eystein få, som er så utrolig dyktig og hyggelig?

Maleriene han nå skal gi bort, er bilder han har brukt i bøkene sine. Skard har skrevet mange, enten det er om bevegelse, om glede, eller om oppmuntring. De siste tjue årene har han også malt. Forsøkt seg fram, helt uten lærere.

– De er det mest verdifulle jeg har, sier han kort.

Han kjenner litt på gulvet med lakkskoene.

– Dette er veldig bra, Gulvet er perfekt. Blir det for glatt, blir det bare bambi av alt sammen. Han snuser ut i lufta.

– Kjenner du lukta her nå?

Ei emmen lukt av noe halvråttent har sivet inn i auditorium A gjennom lufteventilene. Kloakklukt fra renseanlegget, som visstnok har blitt lagt for nært luftesjaktene, siver inn. Det skjer hver eneste morgen, og er mer enn sjenerende.

– Men når jeg står her mellom klokken ett og to, kommer ventilen til å være lukket. Da har jeg hatt en mann oppå taket for å lukke den.

Skard holder fram notatene sine som har blitt limt på svarte kartongark, i litt større enn håndstørrelse.

– Når jeg holder dem slik, kan du nesten ikke se dem, ikke sant? De forsvinner mot bakgrunnen, mot de sorte klærne hans.

– Det ser litt ryddigere ut, ikke sant, enn hvis jeg skulle stått her og blafret med en haug med løsark. Jeg har prøvd å tenke på alt.

Minuttene går fort, folk siger inn. Rommet fylles av kolleger og studenter, av tidligere studenter, av rektor og andre i skolens ledelse, ja, her er til og med Inge Andersen, generalsekretær i Norges Idrettsforbund. Langsomt fylles auditoriet opp. Det summes. Skard smiler, og nikker til fjes han kjenner igjen. Det blir stille.

– Kan alle reise seg?

– Hold hendene deres sånn, sier han, og holder hendene en meter fra hverandre.

– Her, mellom hånda har vi en fjær.

– La oss presse fjæra sammen.

Klapp.

– Og ut igjen. Press!

Klapp.

– Og ut igjen. Press!

Klapp. Klapp. Klappklappklappklappklappklapp.

– Hjertelig takk!

Auditoriet ler. Det har latt seg lure, som så ofte før. Skard slår ut med armene.

– Jeg har gledet meg enormt mye til dette, og tenkt mye fram og tilbake. Og jeg har vært veldig, veldig usikker på hvordan jeg skulle legge det opp. Så usikker at selv sønnen min borte i USA har vært urolig for meg, og ringt for å gi råd.

En viss urolighet legger seg i rommet. Urolighet, blandet med behersket forventning. Den neste timen har han lagt opp i en blanding av skjemt og alvor, vemod og sarkasme, festtale og kritikk. Skard har aldri lagt fingrene imellom de gangene han har følt at Idrettshøgskolen har gått i feil retning. Tilhørerne aner kruttslam. Og får det.

– Praktisk rettet idrettsforskning og idrettsundervisning ved NIH står svakere enn noen gang i løpet av 37 år. Faglige studier ved en idrettshøgskole er ikke å lære seg et mer eller mindre tilfeldig valgt teoretisk pensum for å stå til eksamen. Å studere idrett krever først og fremst inngående studier av mennesket i bevegelse, og idrettsutøvelse som viktigste fokuseringsområde.

Salen ser fordekt bort på rektor. Hva må han tenke om dette, på en dag som denne? Skard lar kritikken ligge, og vender seg mot maleriene. Rektor skal få fred. Vaskeren Rajowan er den første som blir hanket ned.

– Rajowan, dere, har jobbet på Idrettshøgskolen i 15 år. Har dere sett ham, hvordan han elegant sklir fra et rom til et annet? Han forstyrrer nesten ingen!

– Det er veldig mange som gjør sitt beste, og de fortjener alle en siste lille hilsen. I form av disse maleriene.

Skard ler.

– Og så blir jeg endelig kvitt dem.

Det er mange som skal komme ned og få en oppmerksomhet. Tiden flyr.

Klokken er fem på to, da han trekker på seg et par hvite hansker, setter sin like hvite Stetson-hatt på hodet, og danser over gulvet, til pulsslagene fra musikken som fyller rommet. Ingen harde bevegelser, ingen brå utfall. Kattemykt glir han bortover, leker seg med gulvet, fanger ting ut av lufta,

Klokken to, på slaget, bukker og avslutter han. Han er i mål.

Etterpå blir det blomster, presanger og taler lenger opp i etasjene. Lange taler. Det er mange som vil ta farvel. Til slutt er det bare han og datteren Kristina igjen i rommet.

– Jeg er veldig lettet nå. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, og fulgte hjertet. Forhåpentligvis opplevde de som kom til foredraget det som noe mer enn bare et foredrag. Jeg var litt bekymret for om diktformen ville fungere, men det virket sånn på publikum.

– Det ble veldig vellykka, pappa, sier Kristina.

Skard grunner på det.

– Men du vet jo aldri. Min eldste sønn, han i USA, sa jo det: «Nå må du ikke tippe over, pappa. Du må sørge for at du ikke blir for kritisk. Tenk over det bildet de skal ha av deg etter at du er ferdig.»

Ute har det begynt å snø. Det laver ned, i store filler.

– Jeg pleide å være veldig jomfruelig over den første snøen. Normalt satte jeg min ære i å være den aller første som satte skispor etter meg på Frøensvollsmyra på Frognersetern. Men ikke nå lenger.

– Hva skal du gjøre når du kommer hjem nå?

Ansiktet sprekker i et kjempestort flir. Det er nå resten av livet begynner for Halldor Skard. – Bare ikke innbill deg at du vet hva jeg kommer til å gjøre nå. Jeg kommer til å gjøre mye kjempegøy!