Foto: Aksel Kjær Vidnes

- Hvordan ble du til?

Tre år eldre Jørn ruvet foran meg, høy og kraftig. Bak ham stod Rune og smattet.

- Kom igjen, si det! Åshild. Hvordan ble du til?

Selvfølgelig visste jeg svaret. I Kviteseid, den skogkledte dalen i bygda i det indre av Vest-Telemark, der pule het pille og guttene i barnehagen syklet nakne på trehjulssykkelsetet og stappet tiøringer inni tissen, visste vi hvordan man laget barn. Det gjorde man ved å, sagt lynkjapt og uten å puste, ligge nakne oppå hverandre. Men det sa jeg ikke til Jørn. Til Jørn sa jeg ingenting. Det var da han truet meg.

- Hvis ikke du sier det, tegner vi værhår i trynet ditt.

Rune knuget en sprittusj i hånden, plirte som en rotte. Jeg ville ikke ha museværhår risset inn i fjeset. Derfor sa jeg til Jørn at jeg ikke ville si det. Vi sto i hagen til naboen, bakken under føttene var sommertørr. Rune puffet meg overende.

- Nå, Åshild, sa han.

- Åshild, vil du si det!?

Nei. Nei. Det kunne jeg ikke. Rune veltet seg over meg, slik man gjør når barn blir til.

- Åshild! Hvordan ble du til?

Rune var tung. Rune presset meg ned i gresset og seg ned i meg. Han holdt den giftiggrønne sprittusjen i hånden. Han holdt hendene mine fast. Da kjente jeg stikket. Etsende sprittusj i trynet. Tre faste riss på hvert kinn. Det endelige støtet på nesetippen. Rune slapp meg. Jeg løp.

For noen år siden møtte jeg Rune igjen på Roskilde. Vi drakk øl i campen og snakket lite om gamle minner. Med flasker i hånden løp vi sammen til konsert, natten var satansvart og Rammstein brølte på scenen. Rundt meg ruvet høye, kraftige menn på alle kanter. Jeg kunne ikke se, jeg klarte ikke puste. Det var da Rune løftet meg. Opp på skuldrene sine, bar meg høyt så jeg stirret ned i bangende langhårede hodebunner. Men Rune banget ikke. Rune hadde kort hår. Og tre år eldre Rune hadde vokst seg søt og liten. Nå var det jeg som satt øverst.