DANS PÅ DASS: Geirmund Simonsen spiller opp til dans med den populære sangen «Til Universitas», som de fleste på studenthjemmet kan utenat.

Et hjem for dem

Blindern Studenterhjem er mer enn et hjem med fredet pissoar og piano på dass. Det er et hjem tuftet på tradisjoner.

Publisert Sist oppdatert
UNDER HUDEN PÅ BRUKET: Bunkeren tjue meter under bakken var signert tyskerne under okkupasjonen. Forsvaret overtok bunkeren etter krigen.
EN VEGG AV HISTORIER: Matsalens vegger er fylt til randen av gamle historier, i form av skjoldene du ser her. De deles ut annet hvert år til personer som har gjort en spesiell innsats for hjemmet.

Det er ikke tussmørkt. Det er bekmørkt.

Jeg er ikke vant til et slikt mørke. Jeg sier det ikke høyt, men jeg kan høre mitt eget hjerte banke. Kan de andre også høre det?

To elefanter går foran meg nedover en trapp, en trapp som leder oss tjue meter under jorden. Til ingenmannsland, til et sted der tiden ikke lenger eksisterer, men som likevel ikke er historieløst.

– Det må ha vært sinnssykt mye jord. Jeg lurer på hvor de gjorde av all jorda, sier en av elefantene. Bunkeren er bygd, eller gravd, ut av tyskerne under okkupasjonen.

Klangen fra spørsmålet henger igjen i den rå lufta. Og den lukta, den har satt seg i nesehårene og vil ikke slippe taket. Mugglukta har satt seg i trappene, veggene og taket. Det lukter egentlig litt godt, selv om jeg vet at det er helsefarlig å oppholde seg i et slikt klima over lengre tid. Etter det siste trappetrinnet har vi valget mellom å gå til venstre, eller til høyre.

Vi går til venstre.

Tjue meter lenger opp. – Hun er fisefin, hun Anna. Hun er så fin at hun staver fitte med ph.

STERKT SAMHOLD: Det sosiale miljøet ved Blindern Studenterhjem er unikt, og forklarer hvorfor gamle beboere møter mannsterke opp til arrangementer som Revysus.

Rungende latter følger etter utspillet fra scenen og blander seg med lukten av gammelt etterbarberingsvann og annen godlukt i peisestua på Blindern Studenterhjem, bedre kjent som Bruket blant beboerne. Ordene som skaper stemningen kommer fra Lars Kristiansen. Førsteamanuensis i matematikk og stjerne i Blindernrevyen «Gravitti» i 1985.

Revysus kaller beboerne arrangementet, en slags «best of» fra revytradisjonen i Bruket som startet i 1932, og en forsmak på hva pygméene har å vente seg under UKA 2007.

La meg forklare. På Bruket får beboerne ulik rang ettersom hvor lenge de har bodd på studenterhjemmet. De to første semestrene har beboerne status som pygméer, siden blir de studenter, og når de har bodd på Bruket i mer enn ti semestre, blir de til slutt elefanter, og får de beste rommene.

Revysus er, som så mye annet på Bruket, en gammel tradisjon.

– Man blir aldri helt ferdig med Blindern Studenterhjem. Samholdet her er sterkt og unikt. En gang Blindernbeboer, alltid Blindernbeboer, sier Kristine Hollup, og tørker tårene etter en serie latteranfall fremprovosert av det som skjer på scenen.

– Her lukter det bensin, lengre enn dette tør jeg ikke gå, sier den ene elefanten og kaster blikket på den tomme rødvinsflaska han holder i et fast grep. Kilt godt ned i flaskehalsen er et stearinlys. Vår eneste lyskilde.

Vi har nettopp passert en strømgenerator og en gassmaske, men må nå gå samme vei som vi kom, forbi sentralbordet tyskerne brukte som samband, trappene vi kom fra, og dypere inn i de underjordiske fasilitetene.

1200 kvadratmeter dekt med murpuss og muggsopp.

– Kanskje holder skyggekollegiet til her?

Jeg rykker til.

Elefanten snur seg mot meg, før han lar blikket sitt vandre dypere inn i mørket, og legger tilbake en gul hjelm som han lekte med og forklarer at skyggekollegiet er en motvekt til Kollegiet, som er studenthjemmets øverste organ og som ledes av formannen i Kollegiet, som Bruket kaller præces. Kollegiet er kontaktpunktet mellom administrasjonen, kjøkkenet og beboerne, og overholder de blindernske statutter.

I et av rommene ligger det et eksemplar av Aftenposten fra 1986, som omtaler Tsjernobyl-ulykken.

– Skyggekollegiet fungerer nesten som Kollegiets vaktbikkje, og sier fra hvis de syns Kollegiet sklir ut. Hvem som sitter der er det ingen som vet sikkert. Det går alltid rykter, men de fleste er iscenesatt av skyggekollegiet selv.

Akkurat da følelsen av at korridorene er endeløse begynner å sette seg inn, munner den ut i et stort forsamlingsrom. Et podium med stoler og bord dominerer den bakre veggen, mens på den fremre veggen er det klistret et gulnet norgeskart med masse magnetiske piler som peker i alle retninger. En peker mot Florø.

Vi har nådd enden, og står i hjertet av bunkeren.

Piss ikke på pianisten. Han er full.

Etter Revysus har festen beveget seg fra peisestua til Billa, Brukets mest kjente bar, og videre inn på et av Norges mest famøse toaletter.

Her er det overraskende god akustikk, om enn med litt lo-fi baderomsklang. Folk klamrer seg rundt pianist Geirmund Simonsen, som sammen med pianoet utgjør midtpunktet i unisextoalettet i kjelleren av hovedbygningen. Folk skriker til kjente og kjære sanger så de overdøver folk med løs mage inne på båsene.

Hvor ofte er det man lovlig kan pisse på noe som er fredet?

Og ikke bare det, mens jeg står bredbeint og sikter inn urinstrålen på porselensskålen som er så stor at det nærmest er umulig å bomme, og som Riksantikvaren har funnet så sjelden, kryper kjenningsmelodien til MacGyver ut av pianolokket, hvorpå de fulle sidemennene mine starter å nynne entusiastisk og energisk med. Mer surrealistisk blir det ikke.

Og jommen begynner ikke folk å danse også.

På den andre siden av dassdøra spilles «Fångat av en stormvind». Dette er noe jeg aldri trodde jeg ville si, men det er mye morsommere inne på dassen.

Bunkeren er en anakronisme. Den passer ikke inn på Bruket, bunkeren er ikke bygd i nyklassisk stil og det henger ingen Munch eller Chagall på veggene her. Her er kun murpuss og muggsopp, og et gammelt norgeskart. Men det som er viktigere, Bunkeren er forlatt og er ikke bebodd av beboere som er besjelet med «blindernånden». Uten denne dugnadsviljen ville også Bruket visnet hen og blitt glemt.

Det er rart å stå i et stort rom når vi har gått lenge i smale korridorer. Var kartet en del av Terbovens plan om å slå ned all motstand i Norge? Fortapt i mine tanker ser jeg at elefantene begynner å bli rastløse, hva, har de sett en mus?

– Nå begynner Revysus om ti minutter, og det er egentlig ikke lov å gå ned hit, sier elefanten med den tomme vinflaska. Han nøler et øyeblikk.

– Lover du å ikke røpe navnene våres i avisa, siden vi tok dere med ned hit?

Etter å ha våknet i rom 123 på vestfløyen, hvor røyklukten har grodd seg så hardt fast at det bare er å oppholde seg i rommet i ti minutter for å mette nikotinbehovet i en uke, bærer det mot søndagsfrokost.

Nattens eskapader på toalettet har tæret på kreftene, jeg rekker så vidt frokosten, som ryddes inn halv tolv.

– Man blir lett bortskjemt her, Oldfrueavdelingen med Oldfruen i spissen vasker jo sengetøyet ditt, og mange av beboerne har nok glemt litt hvordan man lager mat, sier Kristine Hollup, PR-sjefen for UKA, og tidligere præces.

Altoppslukende. Det er slik hun beskriver Bruket.

– Flytter du hit, blir du og Bruket en entitet, det er vanskelig å skille seg fra bruket. Det er et hjem med det sosiale livet i tillegg. Men du frasier privatlivet ved å bo her. Ryktene her går fort og veggene er tynne. Det tok ti minutter før de fleste på Bruket visste at dere var her.

Det er kanskje ikke lett å se hvor Bruket slutter og beboerne begynner, og for mange er det enda vanskeligere å flytte ut. Gjennomsnittsbotid ligger på litt over fire semestre, mens rekorden ligger på rundt 38-40.

– Hvorfor blir noen så lenge?

– Dette er jo et godt tilbud. Det er billig å bo, man har det så godt her og får bo sammen med vennene sine.

Selv skal ikke Kristine bo så lenge, hun har vært beboer siden 2003 og begynner å savne å kunne lage sin egen mat, og få litt pusterom.

– Jeg gleder meg til å kunne traske rundt i trusa. Det blir digg å kunne nyte den friheten!

For de som har vanskeligheter med å slå opp med Bruket er det en ekspressrute ut av dette minisamfunnet som kan fortone seg som en liten boble for utenforstående.

Start å selge dop, det er nemlig nulltoleranse for den slags og medfører utkastelse med umiddelbar virkning. Alternativt er lek med ild og tukling med brannalarmene nesten like effektivt.

Men er du i riktig form, kan du gjøre som Ole Paus og avslutte med stil. Dagen etter det årlige høstballet er det tradisjon å ta festen videre til Frognerseteren, der beboerne drikker til de blir kastet ut. Ole Paus ville ikke henge seg på lysekronene med beina, som mange andre gjorde. I rimelig beruset tilstand tok Ole Paus like gjerne og stjal en busslast med svensker.

Dette ga Ole Paus en sikker enveisbillett ut av Blindern Studenterhjem.

Vanskeligere er det ikke.

Powered by Labrador CMS