Hundre tusen energi

Det er søndag ettermiddag på linje 3 mot Mortensrud, et sted under jorden mellom Jernbanetorget og Grønland. Folk leser, eller ser tankefullt ut i det svarte ingenting, mens de prøver å ikke se mat.nat-studenten Morten Espelid (23), som står ved utgangsdørene. Klokken er snart seks, han har vært ute som bøssebærer i litt over en time og allerede reist tur-retur Majorstua-Mortensrud én gang.

– Det var ei dame ista som lurte på hvorfor vi ikke gikk mer rundt. Men vi har fått beskjed om å ikke aktivt be om penger, og i stedet stå ved dørene og se hyggelige ut.

I bøssa har han 32 kroner.

– Kanskje jeg ser skummel ut?

At avkastningen er mager, gjør egentlig ingenting. Denne kvelden er Espelid bare én i et stort korps av frivillige, i det som er årets største krafttak for verdens fattige; TV-aksjonen. Pengene fra årets aksjon går til Leger uten grenser. I løpet av to timer skal vel hundre tusen bøssebærere spredt over hele landet komme til å samle inn 192 millioner kroner.

Tyngre og tyngre

Én av de hundre tusen er Dan Christoffer Jansen (22), en annen mat.nat.-student som har base i vogna bak. Selv støtter han Leger uten grenser med et månedlig bidrag, og har derfor også status som feltpartner i organisasjonen. Han har vært med i TV-aksjonens Blindern-gruppe, og var også den som rekrutterte Morten som bøssebærer.

– Vi har jobbet med dette ganske lenge, og hatt møter annenhver uke. Og så har det vært en del arrangementer, med konserter og elever fra Musikkhøgskolen i SV-kantina. Så litt arbeid har det jo vært.

På endestasjon Mortensrud møtes de for å trekke litt frisk luft. Dan rister lett på bøssa. Han har vært heldigere enn Morten, og fått en del mynter han kan rasle med.

– Den har blitt litt tyngre å bære på nå.

Morten har fortsatt sine 32 kroner. Han studerer bøssa.

– Dyno, står det på lokket her. Lager ikke de sprengstoff, da?

– Kanskje det er en selvmordsbøsse?

Ny taktikk

På vei ned fra Mortensrud skjer det ingenting. Ikke ett menneske kommer på før Helsfyr, og etter et lite krigsråd på Majorstua bestemmer Morten og Dan seg for å heller bare dra fram og tilbake mellom Majorstuen og Tøyen.

Ting tar seg opp, og folks giverglede øker i det de setter kurs mot Tøyen igjen, for aller siste gang før de returnerer. Klokka er snart halv sju, og senest kvart over sju må de være tilbake på Chateau Neuf. Ei lita jente har fått en hundrelapp av bestemor, og legger den på Mortens bøsse. En Ny Tid-leser som sitter ved siden av har kun øye for magasinet sitt.

På turen tilbake til Majorstua støter de på statsvitenskapsstudent Sigrun Larsen (22). Hun har forvillet seg inn på linje 3. Heller ikke hun har fått inn mye.

– Jeg kom litt seint, og har ikke vært ute så lenge. Men jeg syns uansett at det er viktig å bidra med noe, selv om det ikke blir så mye i bøssa.

Studentene hopper av på Majorstuen. De har gjort sin siste tur for dagen. Morten er lettet.

– Jeg fikk 400 kroner fra et par med ryggsekker nå nettopp. Så nå har jeg 532 kroner oppi her.

Alle er vinnere

Tilbake på Chateau Neuf leveres bøssene inn. Morten og Dan får ikke vite hvor mye de har klart å samle inn. Det er andre som skal telle opp. Dan er halvt skuffet.

– Får vi ikke vite hvem som vinner?

Jobben er gjort for i år.

– Jeg føler egentlig ikke så mye. Men jeg er fornøyd med å ha gjort en liten jobb i alle fall, sier Dan.

Morten sier seg fornøyd med innsatsen.

– Jeg kan leve en stund på det. Jeg trodde kanskje jeg skulle få samlet inn litt mer penger, men det har jo vært en trivelig ettermiddag likevel.

Selv om han ikke er helt sikker på om T-banen egentlig er optimal for en slik innsamlingsaksjon.

– Jeg tror nok det hadde blitt mer hvis vi hadde gått fra dør til dør. Vi hadde sikkert møtt en del flere mennesker også. Jeg har jo hørt om de som har blitt invitert inn på kaffe og småkaker.

Dan nikker. Han kommer uansett til å stille opp igjen.

– Jeg kommer nok til å gjenta dette neste år. Med mindre pengene går til Pol Pots Minneforening, eller noe.

Lar barna være barn

På en annen kant av byen er Ane Tosterud Holte (22) fra Utviklingsstudier på vei til jobb. Hun har jobbet i Røde Kors i tre år, og er nå gruppeleder og aktivitetsleder for en gruppe av ti frivillige som jobber med barn av asylsøkere. I tillegg arrangerer Ane møter, holder orden på gruppas økonomi, og deltar på kurs. Lønn får hun ikke. Alt som kommer inn av penger, går til aktivitetsstøtte.

For henne er barna det vesentlige, ikke lønn, eller mangel på sådan.

– Jeg lærer mye om barna, om deres kultur, om hvordan det er å være ikke-norsk i Norge. Akkurat det tror jeg er kjempevanskelig. Mye vanskeligere enn folk tenker seg. Dette er barn med foreldre som ofte har lite penger. Så da prøver vi å ta med barna på ting som andre barn gjør. Lar dem få være barn.

For Ane er ikke barnepass noe som kommer så naturlig som man kanskje skulle tro.

– Jeg var egentlig aldri spesielt mer glad i barn enn andre. Før jeg begynte med dette hadde jeg aldri skiftet bleier eller sittet barnevakt. Nå, derimot, elsker jeg å jobbe med dem, og se hvordan de blir større og flinkere.

Energi til tusen

Denne kvelden har Ane med seg videregåendeelev Anette Østrem (18), som er helt ny og skal møte barna for aller første gang, deriblant Amina (7). Amina har lyst til å bli lege. Det passer bra, i alle fall i kveld. Barna skal bake sjokoladekake og leke inne. Ane har tatt med en pose med ulike spill. Oppi posen ligger også et lite operasjonsspill.

– Så i dag kan du øve. Er du klar for det?

Amina fryder seg.

– Vanligvis er vi mye mer ute, forteller Ane.

– Vi går på kino, bowler, klatrer, spiller fotball, eller er ute i skog og mark. Det er viktig at barna kommer seg ut, og ikke bare blir sittende inne på det varme mottaket.

Amina har mye å fortelle Ane. Det er en uke siden de møttes, og Amina bobler nesten over. Mens de går mot trikken, prøver Ane å forklare hva energi er. Hun ler oppgitt.

– Hvordan i all verden forklarer man energi, egentlig? Det er sånn, vet du, Amina, at med energi kan du løpe mye. Har du mye energi? Jeg tror du har veldig mye energi nå.

– Jeg har tusen!

– Har du tusen energi?

– Jeg har … hundre tusen energi!

Trenger gutter

Ane, Anette og Amina har kommet seg inn i en sokkelleilighet på østkanten av byen. Åtte barn fra ulike deler av verden og fem voksne, deriblant statsvitenskapsstudent Sara Ullerø (23), har to timer sammen. Sara har laget røre til sjokoladekake.

– Ja, dette blir jo spennende, ler hun.

– Røra er veldig flytende. Kanskje blir det sjokoladepudding i stedet.

Barna og de voksne slår seg ned med spillene. Jobben tar en hel del av Anes tid. Hun syns ikke det gjør noe å avstå noen timer i uka. Noen av barna får hun veldig kontakt med. Andre krever mer tid. Av barna er det Amina hun kjenner best. De har møttes hver uke, i mer enn to år. Amina liker Ane veldig godt, og følelsen er gjensidig. Det er ikke alle barna man kommer like tett innpå.

– Det spørs hvor godt norsk de snakker. De som ikke snakker så godt norsk får man i begynnelsen gjerne et litt mer overfladisk forhold til.

Av barna er det mange som går på samme skole, deriblant Adriana (9), Edison (8) og Braim (6). Adriana er glad over at Ane er så mye sammen med dem. Men hun savner Oliver. Oliver jobbet i frivilligegruppa før, men har fått så mye annet å gjøre, og nå finnes det ikke lenger gutter i gruppa.

– Vi trenger helt klart gutter og menn, sier Ane. Særlig for guttene er det bra å ha noen menn å forholde seg til.

Kake til alle

Tilbake på spillebordet. Yatzy er vanskelig, og krever en kort innføring. Tvungen er lettest å forstå. Bordet er litt lite, så terningene tenderer mot å havne litt overalt.

– Tre treere er det, faktisk, oppmuntrer Ane.

– På ett kast! Det er dødsbra, Adriana.

Adriana (9) blåser på terningene og kaster. Hun får ikke flere treere. Amina har på sin side helt andre planer enn yatzy.

– Jeg er mer med på operasjonsspillet, jeg.

Med en liten, ikke altfor elektrisk elektrodestav er det om å gjøre å få gitt pasienten på brettet medisin, og frakte tabletten hele veien gjennom kroppen.

– Det er om å gjøre å ikke røre kantene. Og så skal brikken rett i magen på pasienten. Amina forklarer de andre barna, men blir avbrutt.

Kaken er endelig klar.

– Alle må spise kake, forkynner Sara.

Sugerør finnes fram. Rosa til jentene.

– Og gule til guttene!

Det letes etter servietter.

– Det er bare de som søler ekstra mye som trenger servietter, sier Ane.

– Da må du ha en kjempestor serviett, fniser Amina.

– Jeg vil ha voksenskje, kommer det fra andre siden av bordet.

– Har alle fått kake? Sara kikker rundt seg. Det nikkes. Alle liker kake. Men:

– Kaken smaker jordbær, sier Amina.

Det spises opp, og spilles mer. To timer går fort. Klokken er plutselig blitt over sju, og barna skal hjem. De tar trikken tilbake mot sentrum.

Tar jobben med hjem

Ane forteller at hun prøver å legge arbeidet vekk når hun er ferdig og går hjem. Uten å bestandig klare det.

– Det er ikke en bryter som man kan slå av og på. Vi får selvsagt masse kursing, og blir fortalt om hvor viktig det er at man klarer å koble av, men det er ikke alltid like lett. Vi hører jo om de gangene barna er gjennom vanskelige perioder, og tar det innover oss.

Hun har ennå ikke selv opplevd at noen av de barna hun jobber med har blitt sendt ut av landet.

– Grøss og gru … Jeg skulle sikkert kommet til å ønske jeg kunne holde dem igjen. I en sånn situasjon hadde jeg følt meg veldig maktesløs. Jeg bare håper jeg slipper å oppleve det.