Robotjobb

Vi står i et hjørne på Telemuseet. Studenten Anders står bak et enveisspeil, og roboten Isak roterer sakte bortover gulvet. Det blinker i lys, og lyden av robotisk småprat sprer seg i det tomme rommet. Museet fylles av elever fra en av de femten tilreisende barneskolene denne torsdagsmorgenen. De skriker «en robot!» og peker. En gutt med rødt hår gir seg til å slå på Isak med en sammenbrettet brosjyre mens han roper at Isak er en stygg robot. I levenet som oppstår hører man bare stemmene til barna, og spørsmålene de stiller:

– Er du singel? Er du gift? Er du homo? Hold kjeft!!

Barna hauser hverandre opp, og før en vet ordet av det, står alle sammen oppå Isak, som nå er faretruende nær å velte. Barnehvinet avtar plutselig i styrke, og Anders slipper til:

– Gå-ned, ikke-stå-på-meg. Gå-ned-ikke-stå-på-meg.

Ordren adlydes ikke, og en av de andre ansatte må ut og be ungene fjerne seg fra den runde robotkroppen. Barna går ut av Telemuseet for å finne noe annet å turne på, og Anders kommer ut fra bakrommet. Han setter seg ned i et hjørne og styrer Isak litt rundt i rommet. Fjernkontrollen er på størrelse med en liten ghettoblaster.

– Det ble litt vanskelig å styre i dag, sier han.

Slo en jente

Isak er den viktigste medarbeideren til Anders. Han ble laget til en messe i Geneve på åttitallet, er oppkalt etter Televerkets første ISDN-satsing, og er til forveksling lik den pipende Star Wars-roboten R2D2.

– Egentlig hadde den armer, men de var ikke fjernkontrollerte. En dag klarte Isak å slå en liten jente i hodet. Da måtte de bort, sier Anders. Isak har vært på reparasjon i hele sommer. Kombinasjonen fjernstyrt robot, barn og eldre mennesker er ikke alltid like heldig.

– En annen gang klarte jeg å kjøre over foten til en annen liten jente, slik at skoen hennes ble sittende fast under Isak. Hun ble skikkelig misfornøyd, og begynte å skrike «Roboten tok skoen min!!»

Isak står til lading i et hjørne, og i helgene styrer Anders ham rundt i museet tre ganger daglig, en halvtime av gangen.

– Det er ikke noe særlig å skulle styre Isak når man har vært ute dagen før og er litt sliten, sier Anders. Til gjengjeld er det da ekstra gøy når det er de besøkende som har vært på byen kvelden i forveien.

Bakfulle besøkende

Ifølge Anders er nemlig museet et yndet utfartssted for bydelens unge festløver når været er dårlig og en skal gå av seg fyllesyken. Denne gruppen utgjør et kjærkomment avbrekk i en endeløs mengde barn under 10 år, og Anders bruker gjerne Isak til å sette dem ut, der de vandrer ustøtt rundt mellom stolpesko og telefonkiosker.

– Jeg pleier å manøvrere Isak opp bak dem og si «Jasså? Ble det litt mye i går?» med høy robotstemme. Blir de satt ut, følger jeg opp med «Var dere på Horgans?», eller noe liknende.

Å være kjapp i replikken er essensielt når man er Isaks stemme. De besøkende spør om alt mulig, og litt til.

– Jeg blir alltid spurt om roboten kan andre språk. Fransk kan jeg, så det går bra. Skandinaviske språk kan improviseres passe troverdig, det samme gjelder for asiatiske språk. Uheldigvis spør alle om roboten kan tysk, og da stopper det gjerne etter «Guten Tag, Ich bin eine Robot».

Gjennom venner som jobber i barnehager får Anders høre om barn som med store øyne forteller om den snakkende roboten på Kjelsås. Ungene overbevises av robotstemmen hans, og slik skal det helst være.

– Kan vi få et bilde av deg sammen med roboten? spør fotografen.

– Greit. Men gjør det fort. Det er kjipt om barna ser meg og skjønner at det er jeg som styrer Isak.