Én av seks milliarder

En hvilken som helst by i en hvilken som helst gate, en hvilken som helst natt.

Det er kaldere enn jeg trodde, der er alltid det, og bak tusen vinduer ser jeg silhuettene av dere jeg aldri kommer til å kjenne.

Der, bak blafrende gardiner skimter jeg skygger av dere som aldri skal vite at jeg finnes.

Og jeg er én, og jeg er ingen, og jeg spør, for jeg må spørre; hva gjør dere der inne, hvem er dere? Hvem er dere, der bak trygge murer av bunnsolid betong, i hvitmalte rom med flimrende TV-apparater og slitte lenestoler og veggtilvegg-tepper med ti år gammelt støv, eller tjue, og radioapparater som skurrer og tapeter som har hørt samtaler jeg aldri får ta del i, eller vil, eller skal. Hvem er dere, og hva er dere, og hva er meningen med deres liv?

Og hvordan kan jeg gå her dag etter dag, år etter år, langs tunge bygårder i nattemørket og vite at dere faktisk finnes, så lenge alt jeg ser, mitt eneste bevis, er brå bevegelser bak en grå gardin?

Der, bak tusen vinduer, aner jeg konturene av dere jeg aldri skal beundre, av dere jeg aldri skal gå fra i sinne, av dere jeg aldri skal elske eller hate. Der, i skinnet fra glødelampene, ser jeg sporene etter dere jeg aldri skal forbanne eller tilgi eller sovne med eller våkne med eller sørge over. Noen gang.

Og jeg snur meg, slik jeg har gjort så mange ganger før, og går nedover en gate jeg trodde jeg kjente, men som for tusen andre kanskje er tusen andre gater, for vi kjenner ikke hverandre, vi vet ikke en gang om hverandre, vi er alle bare én av seks milliarder, og iblant tenker jeg at kanskje kunne vi like gjerne ikke eksistere. For hvem ville merke forskjell?

Hvem?

Men likevel fortsetter jeg altså, umerkelig, utrettelig, i nattemørket. Av en eller annen grunn tilfreds med å være en av oss.