Allsang er sjelens speil

Fyllesang forteller uendelig mer enn hva slags musikk du hører på, ser du, det forteller hvilke deler av teksten du anser som relevant og treffende, samt hvilke deler av teksten du underbevisst har lyst til å understreke for dem du omgir deg med.

Et par eksempler: Jeg omgås en god del unge menn som elsker å synge med på den første linja i refrenget til Xzibits «Alcoholic«, altså «Call it what you wanna call it, I’m a fucking alcoholic«. Linja synges alltid med et markant trykk på ordet «fucking«, som for å understreke at dette (sangen, fyllet, livsførselen generelt) er et obsternasig oppgjør med samfunnets regler. Videre er det en god del unge menn som liker å synge med på disse linjene fra Postgirobyggets «Idyll«: «Det var øl, berusende ord, det var sommer, det var sol«. Denne linjen synges alltid med et skeivt (forsøksvis forførende?) smil, og ofte samtidig som en lener seg litt frem i stolen, som for å understreke at dette, ja dette er det gode liv og vi er slettes ikke tynget av vår grunne eksistens her i verdens rikeste land.

De to foregående eksempler synges som oftest av svært forskjellige grupper unge menn, de første fra det lavere sosiale og økonomiske sjikt og de andre fra det motsatte, men én sanglinje har alle til felles. Prøv dette en gang og husk at jeg spådde hvordan det kom til å gå: Sett på «Bohemian Rhapsody» med Queen etter tolv en våt kveld, og de fleste synger med, det er nå så. Men legg spesielt merke til at etter hvert, under opptrappingen, synger alle med: «I sometimes wish that I’d never been born at all«. ALLE. Selv de som holder seg for god for fyllesang mimer gjerne med på akkurat denne linja. Hvorfor det, hæ?

«Fordi den er digg å synge«, sier hun.

«Jammen, hvorfor er den digg å synge? Jo, det …»

«Fordi det er digge lyder å synge, suh-tuh-wu-thura nuvu buh-buh ruhrå-hå, det ruller så digg over tunga. Det har ingenting med betydningen å gjøre.»

Lyden av et mangeårig arbeid som faller til grunnen er stille og vond. Bitches ain’t shit but hos and tricks.